Det var en mann fra Ramatajim-Sofim i Efraims fjelland som het Elkana. Han var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en Efratitt.

Elkana hadde to koner; den ene het Hanna og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.

Hvert år dro Elkana fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Shilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.

På den dagen da Elkana ofret, ga han deler av offerkjøttet til sin kone Peninna og til hennes sønner og døtre.

Men til Hanna ga han en dobbel porsjon, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde lukket hennes morsliv.

Hennes rival, Peninna, provoserte henne og gjorde henne svært opprørt fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.

Slik gjorde Peninna år etter år. Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, ertet Peninna henne, slik at hun gråt og ikke ville spise.

Elkana, hennes mann, sa til henne: «Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er ditt hjerte sorgtungt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?»

Etter måltidet i Shilo reiste Hanna seg opp. Eli, presten, satt på stolen ved dørstolpen til Herrens tempel.

I sin bitre sorg ba Hanna til Herren mens hun gråt sårt.

Hun avla et løfte og sa: «Herren, hærskarenes Gud, hvis du ser din tjenestekvinnes nød og husker på meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren for hele hans liv, og ingen barberkniv skal røre hans hode.»

Mens hun fortsatte å be for Herren, la Eli merke til munnen hennes.

Hanna ba stille inne i seg; bare leppene beveget seg, men stemmen hørtes ikke. Eli trodde derfor at hun var full.

Eli sa til henne: «Hvor lenge skal du være beruset? Bli kvitt vinen din!»

Hanna svarte: «Nei, min herre! Jeg er en dypt ulykkelig kvinne, og jeg har ikke drukket vin eller annen sterk drikk, men jeg har øst ut min sjel for Herren.»

Se ikke på din tjenestekvinne som en dårlig kvinne, for jeg har talt ut av min store bekymring og smerte.»

Eli svarte henne: «Gå i fred, og måtte Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.»

Hun sa: «Måtte din tjenestekvinne finne velvilje for dine øyne.» Så gikk hun sin vei, og da hun hadde spist, så hun ikke lenger trist ut.

De sto opp tidlig om morgenen og tilba Herren, og de vendte tilbake til sitt hjem i Rama. Elkana var sammen med sin kone Hanna, og Herren husket henne.

I rett tid ble Hanna gravid og fikk en sønn. Hun kalte ham Samuel, for, sa hun, «jeg har bedt Herren om ham.»

Elkana dro opp til Shilo med hele sitt hus for å ofre det årlige offer og sitt løfteoffer til Herren.

Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: «Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og bli der for alltid.»

Elkana, hennes mann, sa til henne: «Gjør det du synes er best. Bli her til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord.» Så ble Hanna hjemme og ammet sin sønn til han var avvent.

Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg til Herrens hus i Shilo, sammen med en treårig okse, en efa mel og en skinnsekk med vin. Gutten var da ennå liten.

De slaktet oksen og førte gutten til Eli.

Hanna sa: «Unnskyld meg, min herre. Så sant du lever, min herre, jeg er den kvinnen som sto her ved deg og ba til Herren.

Jeg ba om denne gutten, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.

Nå gir jeg ham tilbake til Herren. Hele hans liv tilhører han Herren.» Og de tilba Herren der.