Da David og mennene hans kom til Siklag på den tredje dagen, hadde amalekittene allerede angrepet sørlandet og Siklag. De hadde slått byen og brent den med ild.

De hadde tatt kvinnene som var i byen til fange, unge og gamle. Ingen ble drept, men de førte dem bort og dro sin vei.

Da David og mennene hans kom til byen, fant de den brent ned, og kvinnene, sønnene og døtrene deres bortført.

David og folket som var med ham, løftet sin røst og gråt til de ikke hadde mer kraft til å gråte.

Davids to hustruer, Ahinoam fra Jisre'el og Abigail, enkefru etter Nabal fra Karmel, var også tatt til fange.

David var i stor nød, for folket talte om å steine ham. Sjelene til hele folket var bitre, hver for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.

David sa til presten Evjatar, Ahimeleks sønn: Før hit efoden til meg. Evjatar førte da efoden til David.

David spurte Herren: Skal jeg forfølge denne røverflokken? Vil jeg innhente dem? Herren svarte: Forfølg dem, for du skal visselig innhente dem og sikre redde.

David dro av sted med de seks hundre mennene som var med ham, og de kom til Besor-elven, hvor de etterlatte ble igjen.

Men David forfulgte videre med fire hundre menn, mens to hundre ble igjen, de som var for utmattet til å krysse Besor-elven.

De fant en egyptisk mann på marken og førte ham til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.

De ga ham også et stykke fikenbrød og to klaser rosiner. Da han hadde spist, kom hans ånd tilbake til ham, for han hadde ikke spist brød eller drukket vann i tre dager og tre netter.

David spurte ham: Hvem hører du til, og hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg er en egyptisk ung mann, tjener for en amalekitt. Min herre forlot meg fordi jeg ble syk for tre dager siden.

Vi gjorde et raid mot sørlandet av kreterittene, mot Juda og sydlandet til Kaleb, og vi brente Siklag med ild.

David sa til ham: Vil du føre meg ned til denne banden? Han svarte: Sverg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller utlevere meg til min herre, så vil jeg føre deg ned til denne banden.

Han førte ham ned, og se, de var spredt utover hele landet, spisende og drikkende og feirende på grunn av det store byttet de hadde tatt fra filisterenes land og fra Juda.

David slo dem fra skumringen til kvelden den påfølgende dagen. Ingen unnslapp, bortsett fra fire hundre unge menn som red bort på kamelene.

David reddet alt amalekittene hadde tatt; også sine to hustruer berget David.

Det manglet ingen, verken små eller store, sønner eller døtre, bytte eller noe annet de hadde tatt for seg. David brakte alt tilbake.

David tok all sauen og kveget, og de andre drev herden foran ham og sa: Dette er Davids bytte!

David kom til de to hundre mennene som hadde vært for svake til å følge ham, og som derfor hadde vært igjen ved Besor-elven. De gikk ut for å møte David og folket som var med ham. David nærmet seg folket og hilste dem.

Men alle onde og retthaverske menn blant dem som fulgte David, sa: Fordi de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi reddet, bortsett fra hver manns kone og barn. La dem ta disse med seg og gå!

Men David sa: Nei, mine brødre, dere skal ikke gjøre dette med det som Herren har gitt oss. Han har beskyttet oss og overgitt bandittene som kom mot oss i vår hånd.

Hvem vil lytte til dere i denne saken? Den del som faller på den som gikk i kamp, skal være den samme som den delen som faller på den som ble igjen ved utstyret. De skal dele likt.

Fra den dagen ble dette gjort til en lov og forskrift i Israel, og det er det den dag i dag.

Da David kom til Siklag, sendte han en del av byttet til de eldste i Juda, hans venner, og sa: Her har dere en gave av byttet fra Herrens fiender.

Han sendte en del til de som var i Betel, Ramot-negev og Jattir.

Til de som var i Aroer, Sifmot og Esjtemoa.

Til de som var i Rakal, byene til jerahme'elittene og kenittene.

Til de som var i Horma, Bor-asan og Atak.

Til de som var i Hebron og til alle stedene hvor David og hans menn hadde ferdes.