Og etter dette kom Moabs barn og Ammon sønner, og sammen med dem noen av ammonittene, for å kjempe mot Josjafat.

Da kom noen og fortalte Josjafat: "En stor hær kommer imot deg fra den andre siden av havet, fra Aram, og de er allerede i Hatzazon Tamar (det er En-Gedi)."

Josjafat ble redd og vendte sitt ansikt til å søke Herren, og han ropte ut en faste over hele Juda.

Juda samlet seg for å søke Herren. Også fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren.

Josjafat sto frem i forsamlingen av Juda og Jerusalem i Herrens hus foran den nye forgården,

og sa: "Herre, våre fedres Gud, er du ikke Gud i himmelen, og hersker du ikke over alle folkenes riker? I din hånd er kraft og styrke, og ingen kan stå imot deg."

Er ikke du vår Gud, som drev ut landets innbyggere foran ditt folk Israel, og ga det til din venn Abrahams ætt til evig tid?

De har bodd i det og bygget et helligdom for ditt navn der, og sagt:

‘Hvis det kommer ondt over oss, svøpe, dom, pest eller hungersnød, og vi står foran dette huset og foran deg (for ditt navn er i dette huset), og roper til deg i vår nød, da vil du høre og frelse.’

Se nå, Ammon’s sønner, Moab og folket fra Seir-fjellet, som du ikke lot Israel invadere da de kom fra Egyptens land – de vendte seg bort fra dem og ødela dem ikke –

se hvordan de nå gjengjelder oss ved å komme for å drive oss bort fra din arv som du har gitt oss.

Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen styrke til å stå imot denne store hopen som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt til deg.

Hele Juda sto for Herrens ansikt, også deres små, hustruer og barn.

Da kom Herrens Ånd midt i forsamlingen over Jahaziel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Jehiel, sønn av Matanja, en levitt av Asafs sønner,

og han sa: "Hør, hele Juda og Jerusalems innbyggere, og kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og bli ikke motløse på grunn av denne store skaren, for kampen er ikke deres, men Guds.

I morgen skal dere gå ned mot dem. De kommer opp ved Sis-fjellet, og dere skal finne dem på slutten av dalen foran ørkenen Jeruel.

Dere skal ikke trenge å kjempe i dette slaget. Still dere opp, stå stille og se Herrens frelse som han gir dere, Juda og Jerusalem! Frykt ikke og bli ikke motløse. Gå ut imot dem i morgen, for Herren er med dere.’

Josjafat bøyde seg med ansiktet til jorden, og hele Juda og Jerusalems innbyggere falt ned foran Herren for å tilbe Herren.

Levittene, av kahatittenes og korhittenes barn, reiste seg for å lovprise Herren, Israels Gud, med meget høy røst.

De sto tidlig opp om morgenen og dro ut i Tekoa-ørkenen. Mens de dro ut, sto Josjafat fram og sa: «Hør meg, Juda og Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så skal dere bli stående fast; tro på hans profeter, så skal dere ha fremgang.»

Han rådførte seg med folket og satte sangere til å lovprise Herren, i sitt hellige pryd, idet de gikk ut foran hæren og sa: «Takk Herren, for hans miskunnhet varer evig!»

Da de begynte å juble og synge lovsanger, satte Herren bakhold mot ammonittene, moabittene og innbyggerne fra Seir-fjellet som kom imot Juda, og de ble slått.

For Ammonittene og Moabittene reiste seg mot innbyggerne fra Seir-fjellet for å utrydde og ødelegge dem; og da de var ferdige med innbyggerne fra Seir, hjalp de hverandre å ødelegge hverandre.

Da Juda kom til vakttårnet i ørkenen og så utover skaren, se, de var døde kropper som lå falt på jorden; ingen var sluppet unna.

Josjafat og hans folk kom for å ta bytte fra dem, og de fant blant dem en overflod av rikdom og legemer, og verdifulle gjenstander. De tok så mye for seg at de ikke kunne bære mer. De var tre dager om å plyndre byttet, så mye var det.

På den fjerde dagen samlet de seg i Berakaha-dalen, for der velsignet de Herren; derfor kalles det stedet Berakaha-dalen til denne dag.

Deretter vendte alle menn fra Juda og Jerusalem, med Josjafat i spissen, med glede tilbake til Jerusalem, for Herren hadde gjort dem glade over deres fiender.

De kom til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter til Herrens hus.

Frykt for Gud kom over alle riker i landene da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.

Så fikk Josjafats rike ro, for Gud ga ham fred rundt omkring.

Josjafat var konge over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte tjuefem år i Jerusalem. Hans mors navn var Azuba, datter av Sjilki.

Han fulgte sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.

Men offerhaugene ble ikke fjernet; folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til sine fedres Gud.

Josjafats øvrige gjerninger, tidlige og sene, er skrevet i opptakene etter Jehu, Hanani's sønn, som er med i boken om Israels konger.

Etter dette allierte Josjafat, Judas konge, seg med Akasja, Israels konge, som handlet urett.

Han allierte seg med ham for å bygge skip som skulle dra til Tarsis; og de bygde skipene i Etzion-Geber.

Da profeterte Elieser, Dodava's sønn fra Maresja, mot Josjafat og sa: «Fordi du har alliert deg med Akasja, har Herren brutt dine verker.» Skipene ble knust og kunne ikke dra til Tarsis.