Joas var sju år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i førti år. Hans mor het Sibja og var fra Beer-Sjeba.

Joas gjorde det som var rett i Herrens øyne så lenge presten Jojada levde.

Jojada fikk to koner for Joas, og han fikk sønner og døtre.

Etter dette fikk Joas på hjertet å restaurere Herrens hus.

Han samlet prestene og levittene og sa til dem: ‘Gå ut til byene i Juda og samle inn penger fra hele Israel så dere kan styrke huset til deres Gud år etter år. Og sørg for å skynde dere med dette.’ Men levittene skyndte seg ikke.

Kongen kalte på Jojada, overhodet, og sa til ham: ‘Hvorfor har du ikke krevd at levittene skulle hente inn fra Juda og Jerusalem den avgift som Herren, Guds tjener Moses, og menigheten i Israel påla til vitnesbyrdets telt?’

For den onde Atalja og hennes sønner hadde brutt ned Guds hus og også brukt alle de hellige ting i Herrens hus til Baalene.

Da befalte kongen at de skulle lage en kiste og sette den utenfor porten til Herrens hus.

Så utropte de i Juda og Jerusalem at folket skulle bringe Herrens avgift som Guds tjener Moses hadde pålagt Israel i ørkenen.

Alle lederne og hele folket gledet seg, og de brakte det og kastet det i kisten til det var fullt.

Hver gang kisten ble levert til kongens tilsynsmenn via levittene, og de så at det var mye penger, kom kongens skriver og prestenes tilsynsmann og tømte kisten og satte den tilbake på plass. Dette gjorde de dag etter dag og samlet mye penger.

Kongen og Jojada ga pengene til de som arbeidet med Herrens hus. De ansatte steinhuggere og snekkere til å forny Herrens hus og også jern- og kobbersmeder til å forsterke Herrens hus.

De som arbeidet, var flittige, og reparasjonen ved deres hånd var vellykket. De gjenopprettet Guds hus til dets opprinnelige tilstand og styrket det.

Da de var ferdige, tok de resten av pengene til kongen og Jojada, som brukte dem til å lage redskaper til Herrens hus, redskaper til tjenesten, offerfat, både gull og sølv, og de ofret brennoffer i Herrens hus regelmessig så lenge Jojada levde.

Jojada ble gammel og mett av dager og døde. Han var 130 år gammel da han døde.

De begravde ham i Davidsbyen sammen med kongene, fordi han hadde gjort godt i Israel og overfor Gud og hans hus.

Etter Jojadas død kom lederne i Juda og bøyde seg for kongen, og kongen lyttet til dem.

De forlot Herrens hus, deres fedres Gud, og tjente Asjera-pålene og avgudene. På grunn av denne synden rammet Guds vrede Juda og Jerusalem.

Gud sendte profeter blant dem for å få dem til å vende tilbake til Herren, og profetene advarte dem, men de ville ikke lytte.

Herrens Ånd kom over Sakarja, Jojadas sønn, presten, og han sto fram for folket og sa til dem: ‘Så sier Gud: Hvorfor bryter dere Herrens bud så dere ikke kan lykkes? Fordi dere har forlatt Herren, vil han også forlate dere.’

Da overla de ham og steinet ham etter kongens befaling i forgården til Herrens hus.

Kongen Joas husket ikke den lojaliteten som Sakarjas far, Jojada, hadde vist ham, men drepte hans sønn. Da han døde, sa han: 'Må Herren se dette og gjengjelde det.'

Ved årets begynnelse dro arameernes hær opp mot Joas. De kom til Juda og Jerusalem, drepte alle lederne blant folket, og sendte alt byttet til kongen i Damaskus.

Arameernes hær kom med få menn, men Herren overgav en svært stor hær i deres hånd fordi folket hadde forlatt Herren, deres fedres Gud. Så laget de dom over Joas.

Da de dro bort fra ham, etterlot de ham hardt såret. Hans egne tjenere gjorde en sammensvergelse mot ham, fordi han hadde drept sønnene til presten Jojada, og drepte ham på sengen hans. Han døde, og de begravde ham i Davidsbyen, men ikke i kongenes grav.

De som sammensverget mot ham, var Sabad, sønn av Sjim’at, en ammonittkvinne, og Jozabad, sønn av Sjimrit, en moabittkvinne.

Om hans sønner, de mange profetiene mot ham, og grunnleggelsen av Guds hus, se det er skrevet i utredningene i boken om kongene. Hans sønn Amasja ble konge etter ham.