Etter Sauls død vendte David tilbake fra slaget mot amalekittene. David ble værende i Siklag i to dager.

På den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir. Hans klær var revet i stykker, og han hadde jord på hodet. Da han kom til David, falt han til jorden og tilba.

David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg har rømt fra Israels leir.»

David spurte: «Hva har skjedd? Fortell meg.» Han svarte: «Folket flyktet fra slaget, og mange falt og døde. Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.»

David spurte den unge mannen som hadde fortalt ham dette: «Hvordan vet du at Saul og Jonatan er døde?»

Den unge mannen svarte: «Jeg tilfeldigvis fant meg selv på Gilboa-fjellet, og Saul støttet seg på sin spyd. Fiendens stridsvogner og ryttere hadde innhentet ham.»

Da han snudde seg og så meg, ropte han på meg, og jeg svarte: ‘Her er jeg.’

Han spurte meg: ‘Hvem er du?’ Jeg svarte: ‘Jeg er en amalekitt.’

Han sa til meg: ‘Kom over og drep meg; jeg er fanget i dødsangst, men livet er fortsatt i meg.’

Så jeg kom til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke kunne overleve etter å ha falt. Så tok jeg kronen som var på hans hode og armbåndet som var på hans arm og brakte dem hit til min herre.»

Da tok David tak i sine klær og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.

De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.

David sa til den unge mannen som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en amalekittisk innvandrer.»

David sa til ham: «Hvordan våget du å rekke ut din hånd for å drepe Herrens salvede?»

David kalte til en av sine krigere og sa: «Gå nær og slå ham ned.» Han slo ham, og han døde.

David sa til ham: «Ditt blod skal komme over ditt eget hode, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: ‘Jeg har drept Herrens salvede.’»

David sang denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn,

og befalte at Judas sønner skulle lære seg buesangen. Den er skrevet i Jashars bok:

«Din prakt, Israel, ligger drept på dine høyder. Hvordan er de veldige falt!

Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke i Askelons gater, ellers vil filisternes døtre glede seg, de uomskårne datter jubler.

Høyder i Gilboa, la det ikke regne eller dugge på dere, la det ikke være åkrer som bærer offergaver! For der ble de veldiges skjold vraket, Sauls skjold, som ikke lenger blir salvet med olje.

Fra de drepte og mektiges blod vendte Jonatans bue aldri tilbake, og Sauls sverd kom aldri tomt tilbake.

Saul og Jonatan, elsket og kjære i livet, døde de var heller ikke atskilt. De var raskere enn ørner og sterkere enn løver.

Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i purpur og pynt, som satte gullsmykker på deres klær.

Hvordan er de veldige falt midt i slaget! Jonatan ligger drept på dine høyder.

Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror. Dypt var du elsket av meg, din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.

Hvordan er de veldige falt, og kampens våpen omkommet!