Krigen mellom Sauls hus og Davids hus var langvarig. David ble stadig sterkere, mens Sauls hus ble svekket.

David fikk sønner i Hebron. Hans førstefødte var Amnon, sønn av Ahinoam fra Jizreel.

Den andre var Kilab, sønn av Abigail, enken etter Nabal fra Karmel. Den tredje var Absalom, sønn av Ma'aka, datter av Talmai, kongen av Gesjur.

Den fjerde var Adonja, sønn av Haggit. Den femte var Sefatja, sønn av Abital.

Den sjette var Jitream, sønn av Davids kone Egla. Disse ble født til David i Hebron.

Mens krigen mellom Sauls hus og Davids hus vedvarte, gjorde Abner seg sterk i Sauls hus.

Saul hadde en medhustru som het Rispa, datter av Aja. Ishbosjet spurte Abner: «Hvorfor har du vært sammen med min fars medhustru?»

Abner ble meget sint over Ishbosjets ord og sa: «Er jeg en judeisk hundehode? Idag har jeg holdt troskap mot din fars hus, hans brødre og venner, og jeg har ikke overgitt deg i Davids hender, men du klandrer meg for en kvinnes skyld!»

«Måtte Gud gjøre slik og slik med Abner, om jeg ikke gjør for David det som Herren har sverget til ham!»

«Jeg skal flytte kongedømmet fra Sauls hus og reise Davids trone over Israel og Juda fra Dan til Beersheba.»

Ishbosjet torde ikke svare Abner et ord til, for han fryktet ham meget.

Abner sendte da bud til David og sa: «Hvis du inngår en pakt med meg, vil jeg være på din side og samle hele Israel for deg.»

David sa: «Godt, jeg inngår en pakt med deg. Men én ting krever jeg av deg: Du skal ikke se mitt ansikt igjen før du kommer med Mikal, Sauls datter, når du kommer for å møte meg.»

David sendte også bud til Ishbosjet, Sauls sønn: «Gi meg min kone Mikal, som jeg ble trolovet med for hundre filister-foreskinner.»

Så sendte Ishbosjet bud og tok henne fra hennes mann, Paltiel, Laishs sønn.

Hennes mann fulgte etter henne, gråtende helt til Bahurim. Abner sa til ham: «Gå hjem igjen!» Og han gikk hjem.

Abner talte med Israels eldste og sa: «For lenge siden ønsket dere å ha David til konge over dere.

Gjør det nå, for Herren har sagt til David: Ved min tjener David skal jeg frelse mitt folk Israel fra filisterne og fra alle deres fiender.»

Abner talte også i Benjamins ører. Deretter dro Abner til David i Hebron for å fortelle alt hva Israel og hele Benjamins hus fant godt.

Abner kom til David i Hebron med tjue menn. David holdt en fest for Abner og hans menn som var med ham.

Abner sa til David: «La meg gå og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan inngå en pakt med deg, og du kan herske over alt hva ditt hjerte ønsker.» David sendte Abner avsted, og han dro i fred.

På den tiden kom Davids tjenere og Joab tilbake fra et raid med store bytter, men Abner var ikke hos David i Hebron, for han hadde sendt ham bort, og han hadde dratt i fred.

Da Joab og hele hæren som var med ham kom, ble det fortalt Joab: «Abner, Ners sønn, kom til kongen, og han sendte ham bort, og han dro i fred.»

Joab gikk inn til kongen og sa: «Hva har du gjort? Se, Abner kom til deg; hvorfor lot du ham gå, slik at han er borte?»

«Du kjenner Abner, Ners sønn; han kom for å lure deg, for å kjenne dine utganger og innganger, og for å vite alt du gjør.»

Joab dro ut fra David og sendte bud etter Abner, og de brakte ham tilbake fra brønnen ved Sira, uten at David visste det.

Da Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side ved byporten for å snakke med ham i all hemmelighet, og der stakk han ham i magen, så Abner døde på grunn av Asahels blod, hans bror.

Da David senere hørte om dette, sa han: «Jeg og mitt rike er uskyldige for Herren for evig fra Abners blod, Ners sønn.»

«Måtte blodet falle på Joabs hode og hele hans fars hus. Måtte det aldri mangle noen i Joabs hus som har sår eller spedalskhet, som holder staven, som faller for sverdet, eller som mangler brød.»

Joab og Abisjai, hans bror, drepte Abner fordi han hadde drept Asahel, deres bror, i Gibeon under kampen.

David sa til Joab og til hele folket som var med ham: «Riv deres klær i stykker, ta på sekkestrie, og sørg foran Abner.» Og kong David fulgte etter båren.

De begravde Abner i Hebron. Kongen hevet sin røst og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.

Kongen klaget over Abner og sa: «Måtte Abner dø slik en dåre dør?»

«Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke lagt i lenker. Som man faller for ugjerningsmenn, falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.

Da hele folket kom for å overtale David til å ta mat mens det ennå var dag, sverget David: «Måtte Gud gjøre slik og slik med meg om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»

Alt folket la merke til dette, og det behaget dem, som alt det kongen gjorde, hadde alltid behaget hele folket.

Den dagen forstod hele folket og hele Israel at det ikke var fra kongen at Abner, Ners sønn, var blitt drept.

Kongen sa til sine tjenere: «Vet dere ikke at en prins og en stor mann er falt i Israel denne dag?»

«Og idag er jeg svak, selv om jeg er salvet til konge. Disse menn, Serojas sønner, er for harde for meg. Måtte Herren gi den som gjør ondt igjen for hans onde gjerninger.»