Da kongen satt i sitt hus, og Herren hadde gitt ham hvile fra alle hans fiender rundt omkring, skjedde det at...

Kongen sa til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Guds ark bor i et telt.

Natan sa til kongen: Gå og gjør alt som er i ditt hjerte, for Herren er med deg.

Men den natten kom Herrens ord til Natan og sa:

Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulle du bygge meg et hus å bo i?

For fra den dag jeg førte Israels barn opp fra Egypt, har jeg ikke bodd i et hus, men har vandret omkring i et telt som en bolig.

Hvor som helst jeg har vandret blant alle Israels barn, har jeg noen gang sagt til noen av Israels stammer, som jeg påla å være hyrdene for mitt folk Israel, hvorfor har dere ikke bygd meg et hus av sedertre?

Nå, altså, skal du si til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra beite, fra å følge sauene, for at du skulle være fyrste over mitt folk Israel.

Jeg har vært med deg overalt hvor du har gått, og har utryddet alle dine fiender for ditt ansikt. Jeg vil gjøre ditt navn stort, som de største på jorden.

Jeg vil gi mitt folk Israel et sted, og plante dem, så de kan bo der og ikke mer bli forstyrret. Ondskapsfulle mennesker skal ikke plage dem mer, som tidligere,

og heller ikke fra den dagen jeg satte dommere over mitt folk Israel. Jeg vil gi deg ro fra alle dine fiender. Og Herren sier til deg at Herren vil bygge deg et hus.

Når dine dager er fulle og du hviler med dine fedre, vil jeg oppreise ditt avkom etter deg, som vil utgå fra ditt liv, og jeg vil etablere hans kongedømme.

Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil bestyrke hans trone for evig.

Jeg skal være hans far, og han skal være min sønn. Når han synder, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns slag.

Men min miskunnhet skal ikke vike fra ham slik jeg tok den fra Saul, som jeg fjernet fra ditt åsyn.

Ditt hus og ditt rike skal stå fast evig for ditt åsyn; din trone skal være etablert evig.

I samsvar med alle disse ordene og hele dette synet, talte Natan til David.

Da trådte kong David frem for Herren, satte seg ned og sa: Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus siden du har brakt meg så langt?

Som om dette var lite i dine øyne, Herre Gud, talte du også om din tjeners hus for en fjern fremtid. Og dette er åpenbaringen til mennesket, Herre Gud.

Hva mer kan David si til deg? Du kjenner din tjener, Herre Gud.

På grunn av ditt ord og ifølge ditt hjerte har du gjort alle disse store tingene for å gjøre din tjener kjent.

Derfor er du stor, Herre Gud. Det er ingen som du, og det finnes ingen Gud foruten deg, i alt vi har hørt med våre egne ører.

Hvem er som ditt folk Israel, ett folk på jorden som Gud gikk for å løskjøpe for seg selv et folk, for å gjøre seg et navn og for å gjøre store og fryktinngytende gjerninger for ditt land, for ditt folk som du løskjøpte for deg selv fra Egypt, fra nasjonene og deres guder?

Du har fastsatt ditt folk Israel for deg selv som et folk for evig, og du, Herre, har blitt deres Gud.

Nå, Herre Gud, oppfyll det ordet du talte om din tjener og hans hus til evig tid, og gjør som du har sagt.

La ditt navn bli stort til evig tid, så folket sier: 'Herren, hærskarenes Gud, er Gud over Israel!' Og din tjeners hus, David, skal være fast for ditt åsyn.

For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbart for din tjener: 'Jeg vil bygge deg et hus,' derfor har din tjener funnet i sitt hjerte å be denne bønnen til deg.

Og nå, Herre Gud, du er Gud, og dine ord er sanne, og du har lovt denne velsignelsen til din tjener.

Nå må det behage deg å velsigne din tjeners hus, så det kan bestå for ditt åsyn for evig. For du, Herre Gud, har talt det, og med din velsignelse skal din tjeners hus bli velsignet for evig.