I det tredje året av Kyros, kongen i Persia, ble et ord åpenbart for Daniel, som også ble kalt Beltsasar. Ordet var sant og handlet om en stor kamp. Han forsto visjonen og fikk innsikt i den gjennom synet.

I de dager var jeg, Daniel, i sorg og faste i tre uker.

Jeg spiste ikke noe delikat mat, og kjøtt og vin kom ikke inn i min munn. Jeg salvet meg heller ikke før de tre ukene var omme.

På den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av den store elven, Tigris.

Jeg løftet blikket og så en mann kledd i lin, med en belte av fint gull fra Ufas rundt livet.

Hans kropp var som krysopras, hans ansikt skinte som lyn, og hans øyne var som flammende fakler. Hans armer og ben lignet polert bronse, og hans røst var som lyden av en folkemengde.

Jeg, Daniel, så synet alene, mens de mennene som var med meg ikke så synet. En stor skrekk falt over dem, så de flyktet og gjemte seg.

Så jeg ble alene igjen og så denne store visjon. Ingen styrke var tilbake i meg, min farge vendte seg til en dødens blekhet, og jeg hadde ingen kraft igjen.

Jeg hørte lyden av hans ord, og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.

Se, en hånd rørte ved meg og gjorde at jeg skalv på mine hender og knær.

Han sa til meg: 'Daniel, du høyt elskede mann, gi akt på de ord jeg taler til deg og stå oppreist, for nå er jeg sendt til deg.' Mens han talte dette ordet til meg, sto jeg opp skjelvende.

Da sa han til meg: 'Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen da du gav ditt hjerte til å forstå og ydmyke deg for din Gud, har dine ord blitt hørt. Jeg er kommet på grunn av dine ord.

Men fyrsten over Persias rike stod imot meg i tjueen dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom til min hjelp, og jeg forble der hos Persias fyrster.

Nå er jeg kommet for å gi deg forståelse av hva som skal skje med ditt folk i de siste dager, for synet er også for de kommende dager.

Mens han talte disse ord til meg, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var stum.

Se, en som lignet en menneskesønn rørte ved mine lepper. Da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som stod foran meg: 'Herre, på grunn av synet har mine smerter vendt seg mot meg, og jeg har ingen styrke igjen.

Hvordan kan min herres tjener tale med min herre nå? For ingen styrke er tilbake i meg, og ingen ånd er igjen i meg.'

Igjen rørte han som så ut som et menneske ved meg og styrket meg.

Han sa: 'Frykt ikke, du høyt elskede, fred være med deg. Vær sterk, ja, vær sterk!' Da han talte med meg, ble jeg styrket og sa: 'Talen, herre, for du har styrket meg.'

Da sa han: 'Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot fyrsten over Persia. Når jeg går, skal fyrsten over Hellas komme.

Men jeg skal fortelle deg hva som er skrevet i sannhetens bok. Ingen støtter meg mot disse bortsett fra Mikael, deres fyrste.