Jeg sa i mitt hjerte: Kom nå, jeg vil prøve deg med glede, og se etter lykke. Men se, også dette var forgjengelig.

Til latter sa jeg: Det er tåpelig, og til glede: Hva gjør det?

Jeg gransket mitt hjerte for å trekke min kropp etter vin mens mitt hjerte fortsatt ble veiledet av visdom, og for å gripe dårskap inntil jeg kunne se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen i alle deres levedager.

Jeg skapte storverk for meg, jeg bygget hus, jeg plantet vingårder for meg.

Jeg laget hager og parker for meg, og plantet i dem alle slags frukttrær.

Jeg laget dammer med vann for å vanne en skog som vokste med trær.

Jeg kjøpte tjenere og tjenestepiker, og jeg hadde tjenere som var født i huset. Jeg hadde også store flokker av storfe og småfe, mer enn alle som var før meg i Jerusalem.

Jeg samlet også sølv og gull for meg, og kongengenstander og provinser. Jeg fikk sangere og sangerinner, og menneskelig glede, mange koner og konkubiner.

Og jeg ble stor og vokste mer enn alle som var før meg i Jerusalem; også min visdom forble hos meg.

Og hva mine øyne ønsket, nektet jeg dem ikke. Jeg holdt ikke mitt hjerte tilbake fra noen glede, for mitt hjerte gledet seg i alt mitt arbeid, og dette var lønnen for all min flid.

Da vendte jeg meg til å se på alle mine verker som mine hender hadde gjort og det arbeid jeg hadde arbeidet på: og se, alt var forgjengelig og en jag etter vind, og det var ingen verdi under solen.

Så vendte jeg meg for å se på visdom, og dårskap og dårskap: for hva kan mannen gjøre som kommer etter kongen? Selv det som er gjort lenge før ham.

Da så jeg at visdom er bedre enn dårskap, akkurat som lys er bedre enn mørket.

Den vise har øynene i hodet, men dåren går i mørke: men jeg forsto også at den samme skjebne inntreffer dem alle.

Så sa jeg i mitt hjerte: Som det skjer dåren, slik vil det også skje meg. Hvorfor da var jeg klok overdrevet? Da sa jeg i mitt hjerte: Dette er også forgjengelig.

For det er ingen varig minne for den vise, like lite som for dåren, straks som i de dager som kommer alt vil bli glemt. Og hvordan skal den vise dø sammen med dåren!

Derfor hatet jeg livet; for det verk som er gjort under solen er smertefullt for meg: for alt er forgjengelig og en jager etter vind.

Ja, jeg hatet all min flid som jeg hadde pådratt meg under solen, da jeg skulle etterlate det til mennesket som skulle komme etter meg.

Og hvem vet om han vil være en vis eller en dåre? Likevel skal han råde over alt mitt arbeid som jeg har arbeidet med og vist meg klok i under solen. Dette er også forgjengelig.

Derfor vendte jeg meg til å få mitt hjerte fortvilet over all flid som jeg hadde jobbet med under solen.

For det er en mann hvis arbeid er med visdom og kunnskap og dyktighet; likevel gir han sitt resultat til en mann som ikke har arbeidet med det. Dette er også forgjengelig og en stor ondskap.

For hva har mannen av all sin flid, og av ønsket i sitt hjerte som han har arbeidet med under solen?

For alle hans dager er smertefulle, og hans arbeid bringer bekymring; også om natten finner hans hjerte ingen ro. Dette er også forgjengelig.

Det er ingenting bedre for et menneske enn at han skal spise og drikke, og at han skal få se godt av all sin flid. Jeg så også dette at det er fra Guds hånd.

For hvem kan spise, og hvem kan føle, unntatt meg?

For Gud gir visdom, kunnskap og glede til mannen som er god i Hans øyne, men til synderen gir han plikt til å samle og samle til å gi til den som er god foran Gud. Dette er også forgjengelig og en jager etter vind.