Det er en ond ting som jeg har sett under solen, og den er tung for mennesket.

En mann som Gud gir rikdom og eiendeler og ære, så han ikke mangler noe av det hans sjel begjærer, men Gud gir ham ikke makt til å nyte det; en fremmed spiser det. Dette er forgjeves og en dårlig sykdom.

Om en mann får hundre barn og lever mange år, hvor mange hans livsdager enn blir, men hans sjel er ikke tilfreds med det gode, og han heller ikke har gravferd, da sier jeg: Et utkastet foster har det bedre enn han.

For det kommer i tomhet og går bort i mørket, og mørket skjuler dets navn.

Det har heller ikke sett solen eller kjent noen ting; likevel har det ro, mer enn han.

Ja, selv om han lever to tusen år, men ikke ser noe godt, går ikke alle til samme sted?

Alt menneskets strev er for hans munn, og likevel er hans sjel aldri tilfreds.

For hva har den vise mer enn dåren? Hva har den fattige, som vet å vandre for de levendes øyne?

Bedre er det å se med øynene enn å flakke med sjelen. Også dette er tomhet og jag etter vind.

Alt som eksisterer, er allerede blitt kalt ved navn, og det er kjent hva mennesket er; han kan ikke strides med den som er mektigere enn han.

For mange ord fører til forgjengelighet. Hva fordel har mennesket av det?

For hvem vet hva som er godt for mennesket i livet gjennom de få dagene av hans forgjengelige liv, som han tilbringer som en skygge? For hvem kan fortelle mennesket hva som vil skje etter ham under solen?