Da sang Moses og Israels barn denne sangen til Herren. De sa: Jeg vil synge for Herren, for han er høyt opphøyd; hesten og dens rytter har han kastet i havet.

Herren er min styrke og min sang, han er blitt min frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.

Herren er en stridsmann; Herren er hans navn.

Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, deres ypperste kommandanter druknet i Rødehavet.

Dypene dekket dem, de sank ned i vannet som steiner.

Din høyre hånd, Herre, er strålende i kraft; din høyre hånd, Herre, knuser fiender.

I din storhets overflod knuser du dem som reiser seg mot deg. Du sender din vrede; den fortærer dem som strå.

Ved sukkeret av din nese samlet vannet seg; flommene stod som en haug, de dype vann ble stivnet midt i havet.

Fienden sa: Jeg vil forfølge, jeg vil innhente, jeg vil deles byttet. Mitt begjær skal være mettet av dem; jeg vil trekke mitt sverd, min hånd skal tvinge dem ned.

Du pustet med din ånde, havet dekket dem; de sank som bly i det mektige vannet.

Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du – strålende i hellighet, fryktinngytende i lovsanger, undergjørende?

Du rakte ut din høyre hånd, jorden oppslukte dem.

I din miskunn ledet du det folket du forløste; i din styrke førte du dem til din hellige bosted.

Folkene hørte det og skalv; angst grep Filisterlandets innbyggere.

Da ble Edoms høvdinger skremt, Moabs mektige menn ble grepet av skjelving, alle Kanaans innbyggere smeltet bort.

Frykt og redsel falt over dem; ved din sterke arm ble de som stein til ditt folk gikk forbi, Herre, til dette folk du skapte gikk forbi.

Du førte dem inn og plantet dem på ditt arvelands fjell, det sted du, Herre, har gjort til din bolig, helligdommen Herre, som dine hender har grunnlagt.

Herren skal regjere evig og alltid.

For hesten til Farao og hans vognkjørere dro Herrens vann tilbake over dem, men Israels barn gikk på tørt land midt i havet.

Miriam profetinnen, Arons søster, tok en tamburin i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne med tamburiner og dans.

Og Miriam svarte dem: Syng for Herren, for han er høyt opphøyd; hesten og dens rytter har han kastet i havet.

Moses fikk Israel til å dra fra Rødehavet, og de dro ut til ørkenen Sur. De gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.

Da kom de til Mara, men de kunne ikke drikke vannet fra Mara, fordi det var bittert. Derfor kalte de stedet Mara.

Folket klaget til Moses og sa: Hva skal vi drikke?

Da ropte Moses til Herren, og Herren viste ham et stykke tre. Han kastet det i vannet, og vannet ble friskt. Der satte Herren dem en lov og en rett, og der satte han dem på prøve.

Han sa: Hvis du lytter nøye til Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, vil jeg ikke legge noen av de sykdommer på deg som jeg la på Egypt. For jeg er Herren, din lege.

Så kom de til Elim, hvor det var tolv kilder og sytti palmer, og de slo leir der ved vannet.