I det trettiende året, på den femte dagen i den fjerde måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, ble himmelen åpnet, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden — det var det femte året av kong Jojakins eksil —

kom Herrens ord til presten Esekiel, sønn av Busi, i kaldeernes land ved elven Kebar. Der kom Herrens hånd over ham.

Jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med ild som flammet opp, og en glans var rundt den. Fra midten av ilden kom noe som så ut som skinnende metall.

I midten av dette var det noe som lignet fire levende skapninger, og dette var deres utseende; de hadde en menneskelig form.

Hver av dem hadde fire ansikter og hver hadde fire vinger.

Deres ben var rette, og føttene deres var som føttene til en kalv, og de skinte som polert bronse.

Under vingene på alle fire sider hadde de menneskehender. Ansiktene og vingene deres var slik:

Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de beveget seg; hver gikk rett fram.

Deres ansikter var som følger: Hvert av de fire hadde et menneskelig ansikt foran, et løveansikt på høyre side, et okseansikt på venstre side, og et ørneansikt på baksiden.

Slike var ansiktene deres. Deres vinger var utstrakt oppover; to vinger på hver dekket kroppen, to rørte ved de andres vinger.

Hver gikk rett fram; de gikk der ånden ville de skulle gå, og de vendte seg ikke når de beveget seg.

Midt blant skapningene var noe som lignet brennende kull eller fakler. Ilden beveget seg blant skapningene, og det var en strålende glans rundt ilden, og ut av ilden kom lyn.

Skapningene gikk fram og tilbake som lyn.

Jeg så på de levende skapningene, og se, der var et hjul på jorden ved siden av hver av de fire skapningene.

Utseendet til hjulene og konstruksjonen deres var som turkisfarget stein, og alle fire hadde samme form. Det så ut som om et hjul var inne i et annet hjul.

De beveget seg på alle fire sider; de vendte seg ikke når de beveget seg.

Hjulene deres var høye og fryktinngytende, og hele omkretsen var full av øyne.

Når skapningene beveget seg, beveget hjulene seg ved siden av dem; når skapningene løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg også.

Hvor enn ånden ville de skulle gå, gikk de, og hjulene løftet seg sammen med dem, for ånden til skapningene var i hjulene.

Når skapningene beveget seg, beveget hjulene seg; når de sto stille, sto hjulene stille; og når de løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg sammen med dem, for ånden til skapningene var i hjulene.

Over hodene til skapningene var det noe som lignet en himmel, som skinnende krystall, utstrakt over hodene deres.

Under himmelen var vingene deres utstrakt rett mot hverandre. Hver av dem hadde to vinger som dekket kroppen deres på ene siden, og to som dekket kroppen på andre siden.

Når de beveget seg, hørte jeg lyden av vingene deres som lyden av store vannmasser, som Herrens mektige stemme, som lyden av en hærleir. Når de sto stille, senket de vingene.

Og det kom en stemme fra himmelen over hodene deres når de sto stille og senket vingene.

Over himmelen som var over hodene deres, var det noe som lignet en safirstein, en trone, og på tronen var det en skikkelse som lignet en menneskeform.

Fra det som så ut som hoftene og oppover, så jeg noe som lignet skinnende metall, full av ild rundt om, og fra hoftene og nedover så jeg noe som lignet ild, og en glans var rundt det.

Som utseendet av buen i skyen på en regnfull dag, slik var glansen rundt. Dette var utseendet til Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt, og jeg hørte stemmen til en som talte.