Hungersnøden var veldig hard i landet.

Da de hadde forbrukt kornet som de hadde tatt med fra Egypt, sa faren til dem: "Gå tilbake og kjøp litt mer mat til oss."

Juda svarte ham: "Mannen advarte oss strengt og sa: Dere vil ikke få se mitt ansikt hvis ikke deres bror er med dere."

Hvis du sender vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe mat til deg.

Men hvis du ikke sender ham, vil vi ikke dra ned, for mannen sa til oss: «Dere vil ikke få se mitt ansikt hvis ikke deres bror er med dere.»

Israel sa: "Hvorfor gjorde dere meg så vondt ved å fortelle mannen at dere hadde en annen bror?"

De svarte: "Mannen spurte uttrykkelig om oss og vår slekt: Lever deres far ennå? Har dere en annen bror? Vi svarte på hans spørsmål. Hvordan kunne vi vite at han ville si: Ta deres bror med hit?"

Juda sa til sin far Israel: "La gutten følge med meg, så vi kan reise og holde oss i live og ikke dø, vi, du og våre barn."

Jeg skal gå i borgen for ham. Fra min hånd må du krevde ham tilbake. Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg og stiller ham foran ditt åsyn, vil jeg ha syndet mot deg for alltid.

Hvis vi ikke hadde nølt, ville vi nå ha vært der og tilbake en andre gang.

Deres far Israel sa til dem: "Hvis det må være slik, gjør dette: Ta med dere landets beste produkter i sekkene deres og gi dem som gave til mannen: litt balsam, litt honning, krydder og harpiks, pistasjnøtter og mandler."

Ta med dere dobbelt så mye sølv og returner det sølvet som ble lagt tilbake i deres sekker. Kanskje var det en feil.

Ta deres bror og reis tilbake til mannen.

Må Gud Den Allmektige gi dere barmhjertighet framfor mannen, slik at han lar deres andre bror og Benjamin gå med dere. Så får jeg være minnet om at jeg er barnløs, hvis det skal skje.

Mennene tok med seg gaven, dobbelt så mye sølv og Benjamin. De dro ned til Egypt og stilte seg framfor Josef.

Da Josef så Benjamin med dem, sa han til sin husholderske: «Ta mennene med hjem til huset. Slakt et dyr og tilbered det, for de skal spise middag med meg i dag.»

Husholdersken gjorde som Josef sa og førte mennene inn i Josefs hus.

Mennene ble redde fordi de ble ført inn i Josefs hus. De sa: «Det er på grunn av sølvet som ble lagt i sekkene våre første gang, at vi blir tatt hit. De vil kaste oss over ende, angripe oss, ta oss som slaver og beslaglegge våre esler.»

De gikk derfor til mannen som hadde ansvaret for Josefs hus og snakket med ham ved inngangen til huset.

"Unnskyld, herre," sa de. "Vi kom hit første gang for å kjøpe mat.

Da vi kom til vårt herberge, åpnet vi sekkene våre, og der var hver manns sølv på toppen av sekken, i sin fulle vekt. Så vi har brakt det tilbake med oss.

Vi har også tatt med ekstra sølv for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la sølvet i sekkene våre."

«Fred være med dere; vær ikke redde,» sa husholdersken. «Deres Gud og deres fars Gud må ha gitt dere en skatt i sekkene deres. Jeg fikk deres sølv.» Og han førte Simon ut til dem.

Mannen førte dem inn i Josefs hus, ga dem vann til å vaske føttene og ga fôr til deres esler.

De la gaven til rette til Josef kom ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle spise der.

Da Josef kom inn i huset, brakte de ham gaven de hadde med seg og bøyde seg til jorden foran ham.

Han spurte om deres velvære og sa: "Er det til velværen til deres far, den gamle han dere talte om? Lever han ennå?"

De svarte: "Ja, din tjener vår far har det godt. Han lever ennå." Og de bøyde seg og kastet seg ned for ham.

Da han så seg omkring og så sin bror Benjamin, sin mors sønn, sa han: "Er dette deres yngste bror, som dere talte om til meg?" Og han sa: "Gud være deg nådig, min sønn."

Overveldet av følelser for sin bror, skyndte Josef seg ut for å gråte. Han gikk inn i rommet sitt og gråt der.

Etter at han hadde vasket ansiktet, kom han ut, mestret selvbeherskelse og sa: «Sett fram maten.»

De serverte ham hver for seg, brødrene for seg og egypterne som spiste sammen med ham, for egypterne kunne ikke spise sammen med hebreerne. Det ville være avskyelig for egypterne.

Brødrene satt framfor ham, den eldste i samsvar med sin rang og den yngste etter sin alder. Brødrene var forbløffet og så på hverandre.

Menyen ble servert fra Josefs bord til brødrene, men Benjamins porsjon var fem ganger så stor som de andres. De drakk og var glade sammen med ham.