Da Israel var ung, elsket jeg ham, og fra Egypten kalte jeg min sønn.

Men jo mer jeg kalte dem, jo mer gikk de bort fra meg. De ofret til Baalene og brente røkelse for utskårne bilder.

Jeg lærte Efraim å gå, jeg bar dem på armene mine, men de visste ikke at jeg helbredet dem.

Jeg dro dem med menneskelig bånd, med kjærlighetens bånd. Jeg var som en som løfter åket fra deres nakke, og jeg bøyde meg ned for å gi dem mat.

De skal ikke vende tilbake til Egyptens land, men Assur skal være deres konge, fordi de nektet å vende om.

Sverdet skal rase i deres byer, ødelegge deres forsvarsverk og fortære dem på grunn av deres planer.

Mitt folk er fast bestemt på å vende seg bort fra meg. Selv om de kaller på Den Høye, vil ingen reise seg.

Hvordan kan jeg overgi deg, Efraim? Hvordan kan jeg gi deg opp, Israel? Hvordan kan jeg gjøre deg som Adma, gjøre deg som Seboim? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner.

Jeg vil ikke la min brennende vrede rå, jeg vil ikke vende tilbake for å ødelegge Efraim. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige iblant dere, og jeg vil ikke komme med harme.

De skal følge Herren, han skal brøle som en løve; når han brøler, skal barna komme skjelvende fra vest.

De skal komme skjelvende som en fugl fra Egypten og som en due fra Assurs land, og jeg vil la dem bo i deres hus, sier Herren. Sela.