Som når en smeltende ild brenner, kokevann får ilden til å gnistre opp, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender og for at nasjonene skal skjelve foran deg.

Når du gjorde fryktinngytende ting som vi ikke ventet på, steg du ned, fjellene smeltet bort foran deg.

Fra evig tid har ingen hørt, ingen øre har lyttet, ingen øye har sett en Gud uten deg, som handler for dem som venter på ham.

Du møtte dem som gledet seg og gjorde rettferd; du husker dem på dine veier. Se, du ble vred, og vi syndet. I dem har vi alltid vært, og vi skal bli frelst.

Vi er alle blitt som en uren, og all vår rettferdighet er som en tilsølt klesdrakt. Vi visner alle som et blad, og våre misgjerninger fører oss bort som vinden.

Ingen påkaller ditt navn eller våkner for å holde fast ved deg. For du har skjult ditt ansikt for oss og latt oss smuldre bort i våre misgjerningers hånd.

Men nå, Herre, du er vår far. Vi er leiren, og du er vår pottemaker; alle er vi et verk av din hånd.

Herre, bli ikke veldig vred og husk ikke evig på misgjerning. Se, vi ber deg, vi er alle ditt folk.

Dine hellige byer er blitt en ørken, Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovpriste deg, er blitt brent med ild, og alle våre kostbare steder er blitt til ruin.

Vil du holde deg tilbake, Herre, for alt dette? Vil du tie stille og la oss bli plaget utover mål?