Jeg avskyr mitt liv; jeg vil gi frie tøyler til min klage og tale i min sjels bitterhet.

Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke; la meg vite hvorfor du strider mot meg.

Er det godt for deg å undertrykke, å forakte dine henders verk og lyse over råd fra de urettferdige?

Har du menneskelige øyne? Ser du som en dødelig mann ser?

Er dine dager som menneskets dager, er dine år som manns år,

siden du søker etter min synd og gransker etter min overtredelse?

Du vet at jeg ikke er skyldig, men det er ingen som kan redde meg fra din hånd.

Dine hender formet og laget meg sammen alle veier rundt, men nå vil du ødelegge meg.

Husk, jeg ber deg, at du formet meg som leire; vil du nå føre meg tilbake til støv?

Har du ikke støpt meg som melk og latt meg stivne som ost?

Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde meg sammen med knokler og sener.

Du har gitt meg liv og nåde, og din omsorg har bevart min ånd.

Men disse tingene har du skjult i ditt hjerte, jeg vet at dette var hos deg.

Hvis jeg har syndet, følger du med på meg og tillater meg ikke å gå fri for skyld.

Hvis jeg er skyldig, er jeg ulykkelig; hvis jeg er rettferdig, kan jeg ikke løfte hodet, fylt med skam og se min nød.

Hvis jeg hever meg, jakter du på meg som en løve og viser meg igjen de utrolige tingene du gjør mot meg.

Du fornyer stadig dine vitner mot meg og øker din vrede; ulykker kommer rullende over meg.

Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Jeg skulle heller ha dødd uten at noe øye så meg.

Hvis jeg bare aldri hadde eksistert, hadde jeg blitt ført direkte fra liv til grav.

Er ikke mine dager få? Stans, la meg være, så jeg kan få litt glede,

før jeg går bort og ikke vender tilbake, til mørkets og dødsskyggens land,

landet av dyp mørke som skygge av død, uten orden, hvor lyset er som mørke.