Forventningene deres vil bli skuffet; de vil også bli kastet ned ved synet av dem.

Ingen er så vill at de tør vekke ham; hvem kan da stille seg opp mot meg?

Hvem har gitt meg noe først, så jeg skal tilbakebetale? Alt under himmelen tilhører meg.

Jeg vil ikke tie om hans lemmer, hans veldige kraft og hans flott formede kropp.

Hvem kan avdekke hans ytre kledning? Hvem kan trenge seg inn mellom hans dobbelte panserskjell?

Hvem kan åpne dørene til hans ansikt? Rundt hans tenner herjer skrekk.

Han har stolte skjold som linjer elveløpet, tett forseglet.

De sitter så tett sammen at luft ikke kan trenge inn mellom dem.

De klemmer seg mot hverandre, de er sammensveiset og kan ikke rives fra hverandre.

Hans nys får lyset til å stråle og hans øyne er som morgenens øyelokk.

Ut av hans munn strømmer flammer; gnister av ild spruter ut.

Røyk stiger opp fra hans nesebor som fra en kjele som fosskoker av siv.

Hans pust setter kull i brann, og flammer bryter frem fra hans munn.

På hans nakke hviler styrke, og foran ham hopper skrekk.

De sammenhengende flekkene på hans hud holder seg fast; de er faste og kan ikke beveges.

Hans hjerte er støpt fast som en stein, fast som den nederste kvernstein.

Når han reiser seg, skjelver de mektige; de er paralyserte av frykt.

Selv om sverdet treffer ham, står det ikke imot; like lite gjør lanse, pil eller rustning.

Jern betrakter han som halm, og bronse som råtnende tre.

Pilene fra buen holder ham ikke tilbake; stenene fra slyngen er som strå for ham.

Han betrakter klubber som strå og ler av susingen fra lansen.

Under ham er skarpe skjell; han sprer korn på jorden.

Havet koker som en kjele av han; han bruser opp sjøen som en salvekanne.

Bak ham skinner et lysende spor, som om dypet var gammelt hår.

Ingenting på jorden er hans like, som er skapt uten frykt.

Han ser ned på alt som er høyt; han er konge over alle stolte skapninger.