Er ikke menneskets liv på jorden som en krigstjeneste, og dets dager som dagene til en leiekar?

Som en tjener lengter etter skygge, og som en leiekar håper på sin lønn,

slik har jeg fått til del måneder som er tomme, og netter med slit er tilmålt meg.

Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp? Men natten blir lang, og jeg er full av uro til morgengryet.

Mitt kjød er kledd med mark og med jordklumper; min hud er herdet og går i oppløsning.

Mine dager løper raskere enn en veverskyttel, og de er forbi uten håp.

Husk at mitt liv er pust. Mine øyne skal aldri mer se lykke.

De som ser meg nå, skal ikke se meg mer; dine øyne vil se etter meg, men jeg er borte.

Skyen forsvinner og går bort; slik går også den til dødsriket og kommer ikke opp igjen.

Han vender ikke tilbake til sitt hus, hans sted kjenner ham ikke lenger.

Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels nød, jeg vil klage i min bitre smerte.

Er jeg havet, eller et sjøuhyre, siden du setter vakt over meg?

Når jeg sier: Min seng vil trøste meg, min leie vil lette min sorg,

da skremmer du meg med drømmer og lar meg forferdes ved syner.

Så velger min sjel heller å bli kvalt, heller døden enn mine bein.

Jeg avskyr det; jeg skal ikke leve evig. La meg være, for mine dager er fåfengte.

Hva er et menneske, at du gjør så stort at du legger merke til ham og vender ditt hjerte mot ham?

At du besøker ham hver morgen og prøver ham hvert øyeblikk?

Hvor lenge vil du ikke vende ditt blikk fra meg, ikke la meg være i fred før jeg sluker min spytt?

Har jeg syndet, hva kan jeg gjøre for deg, du menneskevokter? Hvorfor har du satt meg som mål for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?

Og hvorfor tilgir du ikke min synd og lar mine misgjerninger passere? For nå skal jeg ligge i støvet; du vil søke meg, men jeg er ikke mer.