Da alle kongene som var på den andre siden av Jordan, i fjellene, i lavlandet, langs hele kysten av det store havet mot Libanon — hetittene, amorittene, kanaanittene, perisittene, hevittene og jebusittene — hørte dette

samlet de seg for å kjempe mot Josva og mot Israel med en felles front.

Men innbyggerne i Gibeon hørte hva Josva hadde gjort mot Jeriko og Ai.

Og de brukte list og gikk og utstyrte seg som sendebud. De tok gamle sekker på sine esler og gamle, sprukne og lappede vinsekker.

De tok også gamle, lappede sko på føttene, og gamle klær på seg. Alt brødet de hadde med seg som proviant var tørt og smuldret.

Da kom de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og til Israels menn: Vi er kommet fra et land langt borte. Så slutt en pakt med oss nå.

Men Israels menn sa til hevittene: Kanskje dere bor i nærheten av oss. Hvordan kan vi da slutte en pakt med dere?

De sa til Josva: Vi er dine tjenere. Josva sa til dem: Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?

De svarte ham: Dine tjenere er kommet fra et land langt borte på grunn av Herren din Guds navn. For vi har hørt om hans ry og alt han gjorde i Egypt.

Vi har også hørt alt det han gjorde mot de to amoritterkongene på den andre siden av Jordan, Sihon, kongen i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Asjtarot.

Våre eldste og alle innbyggerne i vårt land sa til oss: Ta proviant med dere for reisen og gå for å møte dem og si til dem: ‘Vi er deres tjenere. Så slutt en pakt med oss nå.’

Dette brødet var varmt da vi pakket det med som proviant hjemmefra den dagen vi dro for å komme hit til dere, men se, nå er det tørt og smuldret.

Og disse vinsekkene som vi fylte var nye, men se, de er sprukket. Disse klærne våre og sandalene våre er blitt slitne på grunn av den lange reisen.

Da tok mennene noen av deres proviant, men de spurte ikke Herren til råds.

Josva gjorde fred med dem og inngikk en pakt med dem om å la dem leve, og menighetens høvdinger sverget eden til dem.

Men tre dager etter at de hadde inngått pakten med dem, hørte de at de var deres naboer og bodde midt iblant dem.

Da brøt israelittene opp og kom til deres byer på den tredje dagen. Byene deres var Gibeon, Kefira, Beerot og Kirjat-Jearim.

Men israelittene slo dem ikke, fordi menighetens høvdinger hadde sverget ved Herren, Israels Gud, at de skulle la dem leve. Da knurret hele menigheten mot høvdingene.

Alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har sverget til dem ved Herren, Israels Gud, og nå kan vi ikke røre dem.

Dette skal vi gjøre med dem: La dem leve, så det ikke kommer vrede over oss på grunn av den eden vi har sverget til dem.

Høvdingene sa derfor til dem: La dem leve, og de ble vedhoggere og vannbærere for hele menigheten, slik høvdingene hadde bestemt.

Josva kalte på dem og sa: Hvorfor har dere lurt oss og sagt: ‘Vi er langt borte fra dere’, når dere bor i nærheten av oss?

Nå derfor, dere er forbannet, og det skal aldri mangle slaver hos dere, som vedhoggere og vannbærere for min Guds hus.

De svarte Josva og sa: Det ble fortalt dine tjenere at Herren din Gud hadde befalt sin tjener Moses å gi dere hele landet og å utrydde alle innbyggerne foran dere. Derfor fryktet vi meget for våre liv på grunn av dere og gjorde dette.

Og nå, se, vi er i din hånd. Gjør med oss som det virker godt og rett i dine øyne.

Slik gjorde Josva med dem. Han reddet dem ut av israelittenes hånd, så de ikke drepte dem.

Men Josva gjorde dem til vedhoggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, til denne dag, på det stedet han skulle velge.