Jefta fra Gilead var en mektig kriger. Han var sønn av en prostituert, og Gilead var far til Jefta.

Gileads kone fødte ham også sønner. Da disse sønnene vokste opp, jaget de Jefta bort og sa til ham: 'Du skal ikke arve noe i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.'

Jefta flyktet fra sine brødre og slo seg ned i landet Tob. Rundt ham samlet det seg en gjeng løse menn som dro ut sammen med ham.

Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel.

Da ammonittene gikk til krig mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.

De sa til Jefta: 'Kom og vær vår fører, så vi kan kjempe mot ammonittene.'

Jefta svarte de eldste i Gilead: 'Var det ikke dere som hatet meg og jaget meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?'

De eldste i Gilead sa til Jefta: 'Det er nettopp derfor vi nå kommer til deg. Kom med oss, så skal du kjempe mot ammonittene og bli leder for alle innbyggerne i Gilead.'

Jefta sa til de eldste i Gilead: 'Dersom dere tar meg med for å kjempe mot ammonittene og Herren gir dem i mitt makt, skal jeg da bli deres leder?'

De eldste i Gilead svarte: 'Herren er vitne mellom oss: Vi skal gjøre slik som du sier.'

Så dro Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham til leder og fører over seg. Jefta sa da alle sine ord for Herren i Mispa.

Jefta sendte budbringere til kongen av ammonittene og spurte: 'Hva har du imot meg siden du kommer for å kjempe mot mitt land?'

Kongen av ammonittene svarte budbringerne: 'Israel tok mitt land da de kom opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Nå skal du gi det tilbake i fred.'

Men Jefta sendte igjen budbringere til kongen av ammonittene

og sa til ham: 'Dette sier Jefta: Israel tok ikke landet Moab eller landet til ammonittene.'

Da de dro opp fra Egypt, gikk Israel gjennom ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesj.

Israel sendte budbringere til kongen av Edom og sa: 'La oss få dra gjennom ditt land!' Men kongen av Edom ville ikke høre. De sendte også bud til kongen av Moab, men han ville heller ikke. Så ble Israel værende i Kadesj.

Så vandret de i ørkenen og gikk omkring Edoms og Moabs land. De kom til østsiden av Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn i Moabs land, for Arnon er Moabs grense.

Deretter sendte Israel budbringere til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesjbon, og sa til ham: 'La oss få dra gjennom ditt land til vårt sted.'

Men Sihon stolte ikke på Israel når de skulle passere hans grense. Han samlet hele sitt folk og slo leir i Jasa og begynte å kjempe mot Israel.

Men Herren, Israels Gud, overgav Sihon og hele hans folk i Israels hånd, og de slo dem. Så tok Israel i eie hele landet til amorittene som bodde i det landet.

De tok alle amorittenes grenser fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.

Så nå, etter at Herren, Israels Gud, har drevet bort amorittene foran sitt folk Israel, skulle du så ta deres land?

Er det ikke slik: Hvem som helst Kemosj, din gud, driver bort, det tar du i eie? Så alt det som Herren, vår Gud, har drevet bort foran oss, det tar vi i eie.

Er du noe bedre enn Balak, Sippors sønn, kongen av Moab? Kjeklet han med Israel eller kjempet han mot dem?

Mens Israel bodde i Hesjbon og dens landsbyer, i Aroer og dens landsbyer og i alle byene langs Arnon i tre hundre år, hvorfor tok dere dem ikke tilbake i den tiden?

Jeg har ikke gjort deg noe ondt, men du gjør ondt mot meg ved å kjempe mot meg. Herren, Dommeren, skal i dag dømme mellom Israels barn og ammonittene.'

Men kongen av ammonittene ville ikke høre på Jeftas ord som han hadde sendt til ham.

Da kom Herrens ånd over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse, gikk til Mispa i Gilead og derfra gikk han videre mot ammonittene.

Jefta avla et løfte til Herren og sa: 'Dersom du virkelig overgir ammonittene i min hånd,

da skal det som kommer ut av døren til mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og det skal jeg ofre som brennoffer.'

Så dro Jefta over til ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren overgav dem i hans hånd.

Han slo dem fra Aroer til nærheten av Minnit, tjue byer og til Abel-Keramim, og det var et stort nederlag. Så ble ammonittene undertvunget foran Israels barn.

Da Jefta kom hjem til Mispa, se, da kom hans datter ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn; han hadde verken sønn eller datter unntatt henne.

Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter, du har knust mitt hjerte og brakt stor sorg over meg. For jeg har avlagt et løfte til Herren og kan ikke ta det tilbake.'

Hun svarte ham: 'Min far, du har avlagt et løfte til Herren. Gjør med meg som du har lovet, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.'

Så sa hun til sin far: 'Gjennomfør dette løftet for meg: Gi meg to måneder, så jeg kan gå ned til fjellene og sørge over min jomfrudom sammen med mine venninner.'

Han sa: 'Gå!' Så sendte han henne av sted for to måneder, og hun gikk avsted med sine venninner og sørget over sin jomfrudom i fjellene.

Etter to måneder vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne som han hadde lovet i sitt løfte. Hun hadde aldri vært sammen med en mann. Og slik ble det en skikk i Israel:

Hvert år drar Israels døtre ut i fire dager for å sørge over datteren til Jefta fra Gilead.