Herrens engel gikk opp fra Gilgal til Bokim, og sa: 'Jeg førte dere opp fra Egypt og brakte dere til landet som jeg sverget til deres fedre. Jeg sa: Jeg vil aldri bryte min pakt med dere.

Men dere skal ikke inngå noen pakt med innbyggerne i dette landet; dere skal rive ned deres altere. Men dere har ikke adlydt min røst. Hva er det dere har gjort?

Så sa jeg også: Jeg vil ikke drive dem bort for dere, men de skal bli til torner i siden på dere, og deres guder skal bli en felle for dere.

Da Herrens engel hadde talt disse ord til alle Israels barn, gråt folket høyt.

De kalte stedet Bokim, og der ofret de til Herren.

Da Josva lot folket gå, dro Israels barn hver til sin arv for å innta landet.

Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de eldste som overlevde Josva og som hadde sett alle de store gjerningene som Herren hadde gjort for Israel, levde.

Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde i en alder av hundre ti år.

De begravde ham på hans arvs område, i Timnat-Heres, i Efraims fjell, nord for Ga'as-fjellet.

Hele den generasjonen ble samlet til sine fedre, og det vokste opp en annen generasjon etter dem som ikke kjente Herren og heller ikke visste om de gjerningene som han hadde gjort for Israel.

Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øyne og tjente Baalene.

De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egyptens land, og fulgte andre guder, fra folkene rundt dem, og tilba dem og vakte Herrens vrede.

De forlot Herren og tjente Baal og Astartes-bildene.

Så ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han ga dem i hendene på røvere som plyndret dem. Han solgte dem inn i hendene på deres fiender omkring, slik at de ikke lenger kunne stå seg mot sine fiender.

Overalt hvor de drog ut, var Herrens hånd imot dem til skade, slik som Herren hadde sagt og sverget til dem. De var i stor nød.

Da oppreiste Herren dommere som frelste dem fra røvernes hender.

Men de hørte ikke heller på sine dommere, for de drev hor etter andre guder og tilba dem. De vendte seg snart bort fra den vei deres fedre hadde vandret, de som hadde lystret Herrens bud. De gjorde ikke som dem.

Når Herren oppreiste dem dommere, var Herren med dommeren og frelste dem av deres fienders hender alle dommerens dager. For Herren ynkedes over deres stønn under dem som undertrykte og plaget dem.

Men når dommeren døde, vendte de tilbake og oppførte seg verre enn deres fedre, idet de fulgte andre guder, dyrket og tilba dem. De holdt ikke opp med sine onde gjerninger eller sin gjenstridige vei.

Herrens vrede ble opptent mot Israel, og han sa: 'Fordi dette folkeslag har overtrådt min pakt som jeg påla deres fedre, og ikke har adlydt min røst,

derfor vil heller ikke jeg lenger drive ut for dem noen av de folkene som Josva lot bli da han døde,

for å prøve Israel ved dem, om de vil følge Herrens vei, og vandre på den slik deres fedre gjorde, eller ikke.'

Derfor lot Herren disse folkeslag bli og drev dem ikke straks bort og overlot dem ikke i Josvas hånd.