Disse er de folkeslag som Herren lot bli igjen for å prøve Israel med dem, alle de som ikke hadde erfart alle krigene i Kanaan.

Dette var bare for at de kommende generasjoner av Israels barn skulle lære krigføring, spesielt de som tidligere ikke hadde kjennskap til det.

Det var fem fyrster av filisterne, og alle kanaaneerne, sidonierne og hevittene som bodde på Libanons fjell, fra Baal-Hermon-fjellet til Lebo-Hamat.

Disse ble brukt for å teste Israel, for å se om de ville holde Herrens bud som Han hadde befalt deres fedre ved Moses' hånd.

Da bodde Israels barn midt iblant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.

De tok deres døtre til koner for seg, ga bort sine egne døtre til deres sønner, og tjente deres guder.

Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øyne; de glemte Herren sin Gud og tjente Baalene og Asjera-pælene.

Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han solgte dem i hendene på Kusan-Risjatajim, kongen av Aram Naharaim; og Israels barn tjente Kusan-Risjatajim i åtte år.

Da ropte Israels barn til Herren, og Herren reiste opp en frelser for Israels barn, som berget dem: Otniel, sønn av Kenaz, Kalebs yngre bror.

Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer over Israel. Han dro ut i krig, og Herren overgav Kusan-Risjatajim, kongen av Aram, i hans hånd, og hans hånd vant makt over Kusan-Risjatajim.

Da hadde landet ro i førti år. Så døde Otniel, sønn av Kenaz.

Israels barn fortsatte å gjøre det som var ondt i Herrens øyne. Herren styrket Eglon, kongen av Moab, mot Israel, fordi de hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.

Han samlet til seg ammonittene og amalekittene, og de dro og slo Israel, og de tok Palmbyen i besittelse.

Israels barn tjente Eglon, kongen av Moab, i atten år.

Da ropte Israels barn til Herren, og Herren reiste opp en frelser for dem, Ehud, sønn av Gera, benjaminitten, en mann med en skjev høyrehånd. Israels barn sendte gjennom ham en gave til Eglon, kongen av Moab.

Ehud laget seg et sverd med to egger, som var en alen langt, og han bandt det under klærne på høyre lår.

Han brakte gaven til Eglon, kongen av Moab, og Eglon var en meget fet mann.

Da han hadde levert gaven, sendte han folket som hadde båret gaven, av sted.

Men han vendte tilbake fra gudebildene ved Gilgal og sa: 'Konge, jeg har en hemmelighet å si til deg.' Da sa han: 'Vær stille!' Og alle som stod hos ham, gikk bort fra ham.

Ehud kom til ham mens han satt alene i den kjølige takkammeret, og Ehud sa: 'Jeg har et ord fra Gud til deg.' Og han reiste seg opp fra stolen.

Ehud rakte ut sin venstre hånd, tok sverdet fra sitt høyre lår og stakk det inn i hans mage.

Også skjeftet fulgte bladet inn, og fettet lukket seg over bladet, for han trakk ikke sverdet ut av magen hans; og ekskrementene kom ut.

Ehud gikk ut i den indre gangen, lukket dørene til takkammeret etter seg og låste dem.

Da han hadde gått, kom tjenerne og så, og se, dørene til takkammeret var låst. De sa: 'Han dekker vel sine føtter i den indre kjølige kammeret.'

De ventet til de ble skamfullt lenge, men se, han åpnet ikke dørene til kammeret. Så tok de nøkkelen og åpnet dem; og se, deres herre lå død på gulvet.

Ehud flyktet mens de sakte dro ut og kom forbi gudebildene og unnslapp til Seira.

Da han kom dit, blåste han i hornet i Efraim-fjellene, og Israels barn dro ned med ham fra fjellet, og han ledet dem.

Han sa til dem: 'Følg etter meg, for Herren har gitt deres fiender, Moab, i deres hånd.' Så dro de ned etter ham og tok vadestedene over Jordan mot Moab, og lot ikke noen krysse over.

Da slo de Moab på den tiden, omkring ti tusen menn, alle kraftige og tapre; ikke en eneste slapp unna.

På den måten ble Moab underkuet den dagen under Israels hånd, og landet hadde ro i åtti år.

Etter ham kom Shamgar, sønn av Anat, som slo seks hundre filistre med en oksedriver, og også han frelste Israel.