Herre, husk hva som har hendt oss. Se, og legg merke til vår vanære!

Vår arv har blitt gitt til fremmede, våre hus til utlendinger.

Vi er blitt farløse, og våre mødre er som enker.

Vannet vi drikker, må vi betale for, og veden får vi mot betaling.

Vi blir jaget, trøtte, og vi får ingen hvile.

Vi har rakt ut hånden til Egypt og Assyria for å få nok brød.

Våre fedre har syndet og er ikke mer, men vi bærer straffen for deres misgjerninger.

Slaver hersker over oss, og ingen kan redde oss.

Med fare for våre liv skaffer vi oss brød på grunn av sverdet i ørkenen.

Vår hud er svertet som en ovn på grunn av feber fra sult.

Kvinner er blitt vanæret i Sion, jomfruer i byene av Juda.

Fyrster er blitt hengt opp av sine hender, de eldres ansikter har ikke blitt æret.

Unge menn må bære kornmøller, og gutter faller under vedbører.

De gamle sitter ikke lenger i porten, og de unge har sluttet med sin musikk.

Gleden i våre hjerter er opphørt, vår dans er vendt til sorg.

Kronen har falt fra vårt hode. Ve oss, for vi har syndet!

For dette er vårt hjerte blitt sykt, for disse ting er våre øyne blitt svake.

På grunn av Sions fjell, som er forlatt, løper rever der.

Men du, Herre, troner til evig tid. Din trone står fra slekt til slekt.

Hvorfor vil du glemme oss for alltid, forlate oss for så mange dager?

Herre, bring oss tilbake til deg, så vi kan vende om; forny våre dager som i fordums tid.

Men du har fullstendig forkastet oss; du er meget vred på oss.