I måneden Nisan i det tjuende året av kong Artaxerxes, var det vin foran ham. Jeg tok vinen og ga den til kongen, og jeg hadde aldri vært trist i hans nærvær.

Kongen spurte meg: Hvorfor ser du så trist ut, når du ikke er syk? Dette må være på grunn av sorg i ditt hjerte. Da ble jeg veldig redd.

Jeg sa til kongen: Kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner, og dens porter er brent av ild?

Kongen sa til meg: Hva er det du ber om? Så ba jeg til himmelens Gud.

Og jeg sa til kongen: Hvis det er godt for kongen, og hvis din tjener har funnet nåde i dine øyne, så send meg til Juda, til byen med mine fedres graver, så jeg kan bygge den opp igjen.

Kongen, som dronningen satt ved siden av, spurte meg: Hvor lenge vil reisen din vare, og når vil du komme tilbake? Det var godt for kongen å sende meg, så jeg satt en tid for ham.

Jeg sa videre til kongen: Hvis det er godt for kongen, la brev bli gitt til meg for guvernørene i provinsen vest for Eufrat, så de vil la meg passere til jeg kommer til Juda.

Og et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, så han vil gi meg tømmer til å lage bjelker til portene i borgen ved tempelet, til byens mur og til huset jeg skal bo i. Så gav kongen meg det, ettersom min Guds gode hånd var over meg.

Da dro jeg til guvernørene i provinsen vest for Eufrat og gav dem kongens brev. Kongen hadde også sendt meg offiserer fra hæren og ryttere.

Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte dette, ble de meget forarget over at det hadde kommet en mann for å søke Israels barns velgang.

Så kom jeg til Jerusalem og var der i tre dager.

Så sto jeg opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg hadde ikke fortalt noen hva min Gud hadde lagt i mitt hjerte å gjøre for Jerusalem, og det var ingen dyr med meg, bortsett fra det dyret jeg red på.

Jeg dro ut om natten gjennom Dalporten til Dragebrønnen og til Møkkporten og inspiserte Jerusalems murer, som var brutt ned, og dens porter, som var brent opp med ild.

Så dro jeg videre til Kildeporten og til Kongens dam, men det var ikke plass til dyret under meg å passere.

Da dro jeg opp i dalen om natten og inspiserte muren. Så snudde jeg og gikk inn igjen gjennom Dalporten og vendte tilbake.

Lederne visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde, og jeg hadde ennå ikke fortalt jødene, prestene, adelsmennene, lederne eller de andre som skulle gjøre arbeidet.

Så sa jeg til dem: Dere ser hvilken nød vi er i; Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent opp med ild. Kom, la oss bygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være i vanære.

Da fortalte jeg dem om min Guds gode hånd over meg og også de ord kongen hadde sagt til meg. De sa: La oss stå opp og bygge! Så styrket de sine hender til det gode arbeidet.

Men da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, og Geshem, araberen, hørte dette, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjør? Gjør dere opprør mot kongen?

Da svarte jeg dem og sa til dem: Himmelens Gud, han vil få oss til å lykkes, derfor, vi hans tjenere, vil stå opp og bygge; men dere har ingen del, rett eller minne i Jerusalem.