På den tjuefjerde dagen av denne måneden samlet Israels barn seg til faste, iført sekkestrie og med jord på hodene.

Israels ætt skilte seg fra alle fremmede og stod fram for å bekjenne sine synder og fedrenes misgjerninger.

De reiste seg på sine plasser og leste opp fra Herrens lovbok en fjerdedel av dagen. En annen fjerdedel bekjente de sine synder og tilba Herren sin Gud.

Så stod Jesjua, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani på levittenes opphøyning og ropte høyt til Herren sin Gud.

Levitter sa: Stå opp og velsigne Herren deres Gud fra evighet til evighet! La dem velsigne ditt herlige navn, som er opphøyet over all velsignelse og pris.

Du alene er Herren. Du skapte himmelen, himlenes himmel med hele deres hær, og jorden med alt som er på den, havene med alt som er i dem. Du holder alt i live, og himmelens hær tilber deg.

Du er Herren Gud, som valgte Abram og førte ham ut fra Ur i Kaldea, og ga ham navnet Abraham.

Du fant hans hjerte trofast foran deg og inngikk en pakt med ham om å gi landet til kananittene, hetittene, amorittene, perisittene, jebusittene og girgasjittene, for å gi det til hans ætt. Og du holdt ditt løfte, for du er rettferdig.

Du så våre fedres nød i Egypt og hørte deres rop ved Rødehavet.

Du gjorde tegn og under mot farao, hans tjenere og hele hans folk, fordi du visste at de handlet hovmodig mot dem. Du laget deg et navn som er kjent den dag i dag.

Du delte havet foran dem, og de gikk gjennom havet på tørt land. Deres forfølgere kastet du i dypet som en stein i mektige vann.

Du ledet dem med en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten for å lyse opp veien de skulle gå.

Du steg ned på Sinai-fjellet og talte med dem fra himmelen. Du ga dem rettferdige lover, sanne forskrifter, gode lover og bud.

Din hellige sabbat gjorde du kjent for dem og ga dem bud, forskrifter og lover gjennom din tjener Moses.

Du ga dem brød fra himmelen når de var sultne, og brakte dem vann fra klippen når de var tørste. Du bød dem gå inn og ta landet i eie, det som du hadde sverget at du ville gi dem.

Men de og våre fedre ble oppsetsige, de gjorde nakken stiv og ville ikke lytte til dine bud.

De nektet å høre og glemte de undergjerninger som du hadde gjort for dem. De ble stivnakkede og bestemte seg for å vende tilbake til sin trelldom i opprør. Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Du forlot dem ikke.

Selv da de laget seg en støpt kalv og sa: 'Dette er din Gud, som førte deg opp fra Egypten', og dermed gjorde store krenkelser.

Likevel forlot du dem ikke i ørkenen, på grunn av din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse opp for dem den veien de skulle gå.

Du ga dem din gode Ånd for å gi dem innsikt. Du nektet dem ikke ditt manna og ga dem vann når de var tørste.

I førti år forsørget du dem i ørkenen. De manglet ingenting; klærne ble ikke utslitte, og føttene hovnet ikke opp.

Du ga dem riker og folk og fordelte dem til å være en kant. De tok i eie landet til Sihon, kongen i Hesbon, og til Og, kongen i Basan.

Du ga økt deres barn som stjernene på himmelen, og førte dem inn i landet som du hadde lovet deres fedre å gi dem for å eie.

Så kom barna deres og tok landet i eie. Du underkuet foran dem landets innbyggere, kananittene, og ga dem i deres hånd, både deres konger og folkene i landet, slik at de kunne gjøre med dem som de ville.

De inntok befestede byer og fruktbar jord, tok over hus fulle av velstand, uthugde cisterner, vingårder, olivenhager og mange frukttrær. De åt og ble mette og tjukke og nøt din store godhet.

Men de gjorde opprør og trosset deg. De vendte ryggen til din lov og drepte dine profeter som vitnet mot dem for å føre dem tilbake til deg, og de gjorde store krenkelser.

Derfor overga du dem i hendene på deres fiender og lot dem lide nød. I sin nød ropte de til deg, og fra himmelen hørte du dem. Etter din store barmhjertighet ga du dem frelsere som frelste dem fra deres fienders hånd.

Men når de fikk ro, gjorde de igjen ondt for ditt åsyn, og du overlot dem i fiendens hender, så de hersket over dem. Men da de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen. Mange ganger frelste du dem etter din barmhjertighet.

Du advarte dem igjen for å føre dem tilbake til din lov, men de handlet med hovmod og ville ikke lyde dine bud og syndet mot dine forskrifter. De som gjør mennesket levende, de trakk seg bort og gjorde nakken stri og ville ikke høre.

I mange år bar du over med dem og advarte dem med din Ånd gjennom dine profeter, men de ville ikke lytte. Derfor overgav du dem i hendene på folkeslagene i landene.

Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke ende på dem, ei heller forlot du dem, for du er en nådig og barmhjertig Gud.

Og nå, vår Gud, den store, mektige og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn, måtte ikke all den lidelse som har rammet oss, våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk siden assyrkonget tiden til i dag, synes for liten for deg.

Du er rettferdig i alt som har kommet over oss, for du har handlet trofast mens vi har handlet ondt.

Våre konger, fyrster, prester og fedre har ikke holdt din lov. De ga ikke akt på dine bud og advarsler som du ga dem.

De tjente deg ikke i sitt rike og i storheten av dine gode gaver som du ga dem, og i det store fruktbare landet du satte foran dem. De vendte ikke om fra sine onde gjerninger.

Se, vi er i dag slaver. Landet du ga våre fedre til å nyte dets frukt og dets gode gaver, se, vi er slaver i det.

Dets rike grøde følger med på grunn av våre synder. Den går til de kongene du har satt over oss. Våre kropper og vår buskap er under deres makt, og vi er i stor nød.