Folket begynte å klage åpenlyst om sin ulykke i Herrens øyne. Herren hørte det, og hans vrede ble opptent. Herrens ild brøt ut blant dem og fortærte de ytterste delene av leiren.

Folket ropte til Moses, og da Moses ba til Herren, sluknet ilden.

Stedet ble kalt Tabera, for Herrens ild hadde brent blant dem.

Blant folket hadde den blandede hopen lyst på mer. Israels barn begynte også å gråte og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'

Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken.

Nå er vår sjel uttørket, det er ingenting, bare manna å se.

Mannaen var som korianderfrø, og det så ut som harpiks.

Folket spredte seg og sanket det, malte det i håndmøller eller knuste det i mortere. De kokte det i gryter og lagde kaker av det. Smaken var som smaken av kaker bakt med olje.

Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen med den.

Moses hørte folket gråte til sine familier, enhver ved inngangen til sitt telt. Herrens vrede ble svært opptent, og Moses syntes også det var ondt.

Moses sa til Herren: 'Hvorfor gjør du ondt mot din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du legger byrden med hele dette folket på meg?'

Har jeg unnfattet hele dette folket? Har jeg født dem, så du sier til meg: Bær dem i din favn som en amme bærer et spedbarn til det landet du sverget å gi deres fedre?'

Hvor skal jeg få kjøtt fra å gi til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: 'Gi oss kjøtt, så vi kan spise.'

Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.

Hvis du gjør slik mot meg, så drep meg, jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne. La meg ikke se min ulykke.'

Herren sa til Moses: 'Samle for meg sytti menn av de eldste i Israel, som du vet er folkets eldste og betjenter. Ta dem med til møte teltet, og la dem stå der med deg.'

Jeg vil komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av Ånden som er over deg og legge på dem. De skal bære folkets byrde med deg, så du ikke bærer den alene.'

Og til folket skal du si: 'Hellige dere til i morgen, og dere skal spise kjøtt. For dere har grått i Herrens hørsel og sagt: 'Hvem vil gi oss kjøtt å spise? For det var bedre for oss i Egypt.' Derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.'

Dere skal ikke spise det én dag, eller to dager, eller fem dager, eller ti dager, eller tjue dager,

men i en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres og blir avskyelig for dere. Fordi dere har forkastet Herren som er blant dere og grått for ham, og sagt: 'Hvorfor gikk vi ut fra Egypt?'

Moses sa: 'Seks hundre tusen fotfolk er folket jeg er blant, og du har sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de skal spise i en måned.'

Skal de slakte sauer og storfe for dem for at de skal få nok? Eller skal alle fiskene i havet samles for dem, så de får nok?

Herren sa til Moses: 'Er Herrens arm blitt for kort? Nå skal du se om mitt ord skal gå i oppfyllelse for deg eller ikke.'

Moses gikk ut og fortalte folket Herrens ord. Han samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt teltet.

Herren kom ned i skyen og talte til ham. Han tok av Ånden som var på ham og la på de sytti eldste. Da Ånden kom over dem, profeterte de, men gjorde det ikke mer.

To menn hadde blitt igjen i leiren; den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden kom over dem, for de var blant de oppskrevne, men hadde ikke gått ut til teltet. De profeterte i leiren.

En ung gutt løp og fortalte Moses og sa: 'Eldad og Medad profeterer i leiren.'

Josva, Nuns sønn, Moses' tjener fra sin ungdom, svarte og sa: 'Min herre Moses, forby dem!'

Moses sa til ham: 'Er du nidkjær for min skyld? Skulle bare hele Herrens folk være profeter, og at Herren ville legge sin Ånd på dem!'

Moses gikk tilbake til leiren, han og Israels eldste.

En vind kom fra Herren og brakte vaktler fra havet og spredte dem over leiren, en dagsmarsj på denne siden og en dagsmarsj på den andre siden, rundt hele leiren, omtrent to alen høyt over jorden.

Folket reiste seg hele den dagen, hele natten og hele neste dag, og samlet vaktlene. Den minste samlet ti homer, og de bredte dem ut over leiren.

Mens kjøttet ennå var mellom deres tenner, før det ble tygget, ble Herrens vrede opptent mot folket, og Herren slo dem med en veldig pest.

Stedet ble kalt Kibrot-Hattaava, for der gravla de folket som hadde hatt lyst på kjøtt.

Fra Kibrot-Hattaava reiste folket til Hazerot, og de ble værende i Hazerot.