Så løftet hele menigheten sin stemme og ropte høyt, og folket gråt den natten.

Og alle Israels barn klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: 'Om vi bare hadde dødd i Egyptens land, eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!

Hvorfor fører Herren oss til dette landet for å falle for sverdet? Våre koner og våre små barn vil bli krigsbytte. Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?

Og de sa til hverandre: 'La oss utnevne en leder og vende tilbake til Egypt.'

Da falt Moses og Aron på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barn.

Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som hadde vært med i utforskningen av landet, rev sine klær.

Og de talte til hele Israels barns forsamling og sa: 'Landet vi dro gjennom og utforsket er et meget, meget godt land.

Hvis Herren har velbehag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning.

Bare gjør ikke opprør mot Herren, og frykt ikke landets folk, for de er brød for oss. Deres vern er trukket bort fra dem, og Herren er med oss. Frykt dem ikke.'

Men hele menigheten sa at de skulle steines. Da viste Herrens herlighet seg ved telthelligdommen for alle Israels barn.

Og Herren sa til Moses: 'Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Og hvor lenge skal de nekte å tro på meg tross alle tegnene jeg har gjort blant dem?

Jeg skal slå dem med pest og utslette dem, og jeg skal gjøre deg til et stort og mektig folk, større enn dem.'

Og Moses sa til Herren: 'Da vil Egypterne høre om det, fordi du med din kraft førte dette folket opp fra deres midte.

Og de vil fortelle det til innbyggerne av dette landet, som har hørt at du, Herre, er blant dette folket, og at du, Herre, har vist deg for dem ansikt til ansikt, og at din sky står over dem, og at du går foran dem om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte.

Hvis du dreper dette folket som én mann, vil de hedningene som har hørt om ditt ry, si: 'Herren kunne ikke føre dette folket inn i det landet som han sverget å gi dem. Derfor slaktet han dem i ørkenen.'

Siden Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet som han sverget å gi dem, drepte han dem i ørkenen.'

Så la nå, jeg ber deg, Herrens kraft bli stor, slik du har talt, og si:

'Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir skyld og synd, men han lar ingen ustraffet. Han hjemsøker fedrenes misgjerning på barn, til tredje og fjerde generasjon.'

Tilgi jeg ber deg, dette folkets synd etter din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt til nå.

Da sa Herren: 'Jeg har tilgitt etter ditt ord.'

Likevel, så sant jeg lever og så sant Herrens herlighet skal fylle hele jorden,

skal ingen av de menn som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som ti ganger har fristet meg og ikke hørt på min røst,

se det landet som jeg sverget til deres fedre. Ja, ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.

Men min tjener Kaleb, fordi det var en annen ånd i ham, og han har fulgt meg trofast, ham vil jeg føre inn i det landet hvor han har vært, og hans ætt skal arve det.

Og amalekitten og kanaaneeren bor i dalen. I morgen må dere vende om og dra ut i ørkenen mot Rødehavet.'

Herren talte til Moses og til Aron og sa:

Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt klageropene fra Israels barn som de klager mot meg.

Si til dem: 'Så sant jeg lever, sier Herren, som dere har talt til mine ører, slik vil jeg gjøre mot dere:

I denne ørkenen skal deres døde kropper falle, alle dere som ble talt i deres folketelling, alle fra tjue år og oppover, som har klaget mot meg.

Ingen av dere skal komme inn i det landet som jeg med løftet hånd sverget at jeg ville la dere bo i, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

Men deres små barn, som dere sa skulle bli krigsbytte, dem vil jeg føre inn, og de skal få kjenne landet som dere har foraktet.

Men dere, deres døde kropper skal falle i denne ørkenen.

Og deres barn skal vokte småfe i ørkenen i førti år og bære deres troløshet inntil deres døde kropper er borte i ørkenen.

Etter antallet av de dagene dere utforsket landet, førti dager, slik skal dere bære deres misgjerninger, en dag for hvert år, i førti år, og dere skal kjenne min motstand.

Jeg, Herren, har talt det. Jeg vil i sannhet gjøre dette mot hele denne onde menigheten som har gjort opprør mot meg. I denne ørkenen skal de gå til grunne, og der skal de dø.

De menn som Moses sendte for å utforske landet, som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å spre en dårlig rapport om landet,

de menn som spredte den dårlige rapporten om landet, døde ved plagen foran Herrens åsyn.

Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, overlevde av de menn som hadde gått for å utforske landet.

Og Moses talte disse ordene til alle Israels barn, og folket sørget dypt.

Tidlig neste morgen gikk de opp på fjelltoppen og sa: 'Se, vi er her, og vi går opp til stedet som Herren har talt om, for vi har syndet.'

Men Moses sa: 'Hvorfor går dere over Herrens befaling? Dette vil ikke lykkes.

Gå ikke opp, for Herren er ikke med dere, for at dere ikke skal bli slått ned av deres fiender.

For amalekitten og kanaaneeren er der foran dere, og dere vil falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil Herren ikke være med dere.'

Likevel dristet de seg til å gå opp mot fjelltoppens høyde. Men Herrens paktsark og Moses forlot ikke leiren.

Da kom amalekitten og kanaaneeren som bodde i det fjellet ned og slo dem og drepte dem inntil Horma.