Herren talte til Moses i Sinai-ørkenen i det andre året etter at de hadde kommet ut av Egypt, i den første måneden, og sa:

Israels barn skal holde påskefesten til den fastsatte tiden.

Den fjortende dagen i denne måneden, ved skumringstiden, skal dere holde den til den fastsatte tiden. Dere skal holde den i samsvar med alle dens forskrifter og lover.

Så Moses talte til Israels barn og ba dem holde påskefesten.

De holdt påskefesten i den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, ved skumringstiden i Sinai-ørkenen; akkurat som Herren hadde befalt Moses, så gjorde Israels barn.

Men det var noen menn som var blitt urene fordi de hadde berørt en død kropp, og de kunne ikke holde påskefesten den dagen. De kom frem for Moses og Aron den dagen,

og disse mennene sa til ham: Vi er blitt urene fordi vi har berørt en død kropp. Hvorfor skal vi bli hindret fra å bære frem Herrens offergave til dens fastsatte tid blant Israels barn?

Moses sa til dem: Vent, så skal jeg høre hva Herren befaler om dere.

Herren talte til Moses og sa:

Si til Israels barn: Om noen blant dere eller i kommende generasjoner blir uren fordi de har berørt en død kropp, eller er på en lang reise, skal også de holde påskefesten for Herren.

De skal holde den i den andre måneden, på den fjortende dagen, ved skumringstiden. De skal spise den med usyret brød og bitre urter.

De skal ikke la noe av det være igjen til morgenen, og de skal ikke bryte noen bein av det. De skal holde den i samsvar med alle forskriftene for påsken.

Men om noen som er ren og ikke er på en reise, lar være å holde påskefesten, skal den personen bli utryddet fra sitt folk, fordi de ikke har båret frem Herrens offergave til fastsatt tid. Den personen skal bære sin synd.

Om en fremmed bor blant dere og også vil holde påskefesten for Herren, skal han holde den i samsvar med forskriftene og lovene for påsken. Det skal være én lov for dere, både for den fremmede og den som er født i landet.

Den dagen tabernaklet ble reist opp, dekket skyen tabernaklet; vitnesbyrdets telt. Om kvelden var det som ild over tabernaklet, helt til morgenen.

Slik var det alltid: Skyen dekket det om dagen, og ild om natten.

Når skyen løftet seg fra teltet, brøt Israels barn opp. Der skyen slo seg ned, der slo Israels barn leir.

På Herrens befaling brøt Israels barn opp, og på Herrens befaling slo de leir. Så lenge skyen hvilte over tabernaklet, holdt de leir.

Selv når skyen ble over tabernaklet mange dager, holdt Israels barn Herrens befaling og brøt ikke opp.

Noen ganger hvilte skyen bare få dager over tabernaklet. På Herrens befaling holdt de leir, og på Herrens befaling brøt de opp.

Noen ganger var skyen der fra kveld til morgen. Når skyen løftet seg om morgenen, brøt de opp. Enten det var dag eller natt, hver gang skyen lyftet seg, brøt de opp.

Enten det var to dager, en måned eller en enda lengre tid, ble Israels barn værende i leiren og brøt ikke opp mens skyen hvilte over tabernaklet, men når den løftet seg, brøt de opp.

På Herrens befaling holdt de leir, og på Herrens befaling brøt de opp. De holdt Herrens befaling, slik Herren hadde pålagt dem gjennom Moses.