Til korlederen. En salme av David, til Jedutun.

Jeg sa: «Jeg vil våke over mine veier, så jeg ikke synder med min tunge. Jeg vil sette en munnkurv for min munn mens den onde er foran meg.»

Jeg var stum og stille, jeg tidde om det gode, men min smerte ble verre.

Mitt hjerte ble hett i mitt indre, mens jeg grunnet kom en ild opp. Så talte jeg med min tunge:

«Herre, la meg få vite mitt endelikt, og hvor mange dager jeg har igjen, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.

Se, mine dager er som håndbreddene dine, og hele min levetid er som ingenting for ditt åsyn. Bare som en vindpust er hver menneske som står opp. Sela.

Bare som skygger vandrer mennesket, bare til ingen nytte samler de seg rikdom, og de vet ikke hvem som skal ta det i arv.

Og nå, hva venter jeg på, Herre? Min forventning er til deg.

Fri meg fra alle mine overtredelser, gjør meg ikke til hån for dåren.

Jeg er stum, jeg åpner ikke munnen, for det er du som har gjort det.

Ta bort din plage fra meg, jeg forgår under din hånds slag.

Du tukter mennesket for hans synd og fortæres som en møll den hans skatter. Bare som en forgjeves er det alt mennesket. Sela.

Hør min bønn, Herre, og lytt til mitt rop. Vær ikke taus ved mine tårer, for jeg er en fremmed hos deg, som en gjest, som alle mine fedre.

Vend ditt blikk bort fra meg, så jeg kan få puste før jeg går bort og er ikke mer.»