En salme av David, da han var i Juda-ørkenen.

Min Gud, du er min Gud, tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg, i et tørt og utmattet land uten vann.

Slik har jeg skuet deg i helligdommen, for å se din styrke og din herlighet.

For din nåde er bedre enn livet, mine lepper skal prise deg.

Slik vil jeg velsigne deg så lenge jeg lever. I ditt navn vil jeg løfte mine hender.

Min sjel blir mettet som med fete retter, og med jublende lepper skal min munn prise deg.

Når jeg minnes deg på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene.

For du har vært min hjelp, og i skyggen av dine vinger jubler jeg.

Min sjel holder fast ved deg, din høyre hånd støtter meg.

Men de som søker å ødelegge mitt liv, skal dra ned til jordens dyp.

De skal bli overgitt til sverdet, de skal bli til revens bytte.

Men kongen skal glede seg i Gud. Hver den som sverger ved ham, skal få lovprise seg. For løgnens talers munn skal bli stoppet.