Lytt, mitt folk, til min lære; vend deres ører til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn i lignelser; jeg vil kunngjøre gåter fra fortiden.

Det vi har hørt og kjent, og det våre fedre har fortalt oss.

Vi vil ikke skjule det fra deres etterkommere, men fortelle den kommende generasjon Herrens prisverdigheter, hans makt og de underfull gjerninger han har gjort.

Han reiste et vitnesbyrd i Jakob og etablerte en lov i Israel, og påla våre fedre å gjøre dem kjent for sine barn.

Så den neste generasjon skulle kjenne dem, og barn som enda ikke er født, og de igjen skulle stå opp og fortelle det til sine barn.

Så de skulle sette sitt håp til Gud, og ikke glemme hans gjerninger, men holde hans bud.

Og ikke være som deres fedre, en opprørsk og trassig generasjon, en generasjon som ikke gjorde sine hjerter faste, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

Efraims sønner, bevæpnet med buer, vendte om på stridens dag.

De holdt ikke Guds pakt og nektet å vandre i hans lov.

De glemte hans gjerninger og de underverk han hadde vist dem.

Foran deres fedre, gjorde han underverker i Egyptens land, på Soans mark.

Han kløvde havet og lot dem gå over; han samlet vannene som en haug.

Han ledet dem med sky om dagen og med ildens lys om natten.

Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem å drikke, som fra store dyp.

Han lot bekker strømme ut av klippen og vann flomme ned som elver.

Men de fortsatte å synde mot ham, åpenlyst å utfordre Den Høyeste i den tørre ørken.

De satte Gud på prøve i sitt hjerte, ved å kreve mat for sin lengsel.

De talte mot Gud; de sa: «Kan Gud dekke et bord i ørkenen?»

«Se, han slo klippen, og vannet strømmet ut, bekker flommet, men kan han også gi brød eller skaffe kjøtt til sitt folk?»

Når Herren hørte dette, ble han harm, en ild brøt ut mot Jakob, vrede kom opp mot Israel.

For de trodde ikke på Gud og stolte ikke på hans frelse.

Likevel ga han befaling til skyene ovenfra og åpnet himmelens dører.

Han lot manna regne over dem som føde, og ga dem korn fra himmelen.

Menneskene åt englebrød; han sendte dem mat til overflod.

Han lot østavinden blåse i himmelen og ved sin kraft førte han sønnavinden.

Han lot kjøtt regne over dem som støv, fugler som havets sand.

Han lot dem falle midt i leiren, rundt deres boliger.

Så åt de og ble overmett, for han ga dem hva de ønsket.

De mistet ikke sin lengsel, selv når maten fortsatt var i deres munn,

da steg Guds vrede opp mot dem, og han drepte av deres kraftige menn, og slo ned Israels unge menn.

Til tross for alt dette, syndet de fortsatt og trodde ikke på hans undergjerninger.

Derfor tok han deres dager bort som en vind, og deres år ved brå ende.

Når han drepte dem, søkte de ham; de vendte tilbake og søkte Gud oppriktig.

De husket at Gud var deres klippe, og Gud den Høyeste deres forløser.

Men de smigret ham med sin munn og løy for ham med sin tunge.

Deres hjerte var ikke stødig hos ham; de var ikke trofaste mot hans pakt.

Men han er barmhjertig, tilgir synd og ødelegger ikke; mange ganger holder han sin vrede tilbake og lar ikke sin hele harme bli vekket.

Han husket at de var kjøtt, en vind som farer og ikke vender tilbake.

Hvor ofte trosset de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!

De vendte tilbake og satte Gud på prøve og utfordret Israels Hellige.

De husket ikke hans kraft, dagen da han forløste dem fra fienden,

da han gjorde sine tegn i Egypt og sine undergjerninger på Soans mark.

Da han forvandlet deres elver til blod, så de ikke kunne drikke av sine vannstrømmer.

Han sendte svermer av fluer som fortærte dem, og froskene som ødela dem.

Han ga deres avling til gresshopper og deres arbeid til gnagende insekter.

Han slo deres vinranker med hagel og deres morbærtrær med frost.

Han ga deres kveg over til hagel, og deres buskap til lyn.

Han sendte mot dem sin brennende vrede, raseri, harme og nød, som utsendelser av onde engler.

Han lot sin vrede slippe fri; han sparte dem ikke fra døden, men ga deres liv over til pesten.

Han slo alle førstefødte i Egypt, blomsten av deres kraft i Kams telt.

Men han ledet sitt folk ut som får og førte dem som en hjord gjennom ørkenen.

Han ledet dem trygt, så de ikke fryktet, og deres fiender ble dekket av havet.

Så førte han dem til sitt hellige land, fjellet han ervervet med sin høyre hånd.

Han drev nasjonene bort foran dem og delte ut arven til dem med line. Han lot Israels stammer slå seg ned i deres telt.

Men de satte Gud på prøve og trosset Den Høyeste, og holdt ikke hans vitnesbyrd.

De vendte bort og brøt troen, akkurat som deres fedre; de var som en upålitelig bue.

De gjorde ham vred med sine offerhauger og med sine utskårne bilder vakte de hans harme.

Gud hørte det og ble harm, så han forkastet Israel fullstendig.

Han forlot sin bolig i Shilo, det teltet han reiste blant menneskene.

Han ga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

Han lot sitt folk falle for sverdet og ble meget harm på sin arv.

Ilden fortærte deres unge menn; deres jomfruer fikk ingen bryllupssang.

Deres prester falt for sverdet, og deres enker gråt ikke.

Herren våknet som fra søvn, som en helt som roper etter å ha drukket vin.

Han slo sine fiender tilbake; han påførte dem en evig vanære.

Han forkastet teltene til Josef, og valgte ikke Efraims stamme.

Men han valgte Judas stamme, fjellet Sion, som han elsker.

Han bygde sin helligdom som høydene, som jorden han grunnla for evig.

Han valgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveen.

Fra å følge diegivende sauer, hentet han ham for å være hyrde for Jakob, hans folk, og Israel, hans arv.

Og han gjette dem med et oppriktig hjerte og ledet dem med kyndige hender.