Om natten, på mitt leie, søkte jeg etter ham som min sjel elsker. Jeg søkte, men fant ham ikke.

Jeg vil stå opp nå og gå omkring i byen, på gatene og torgene. Jeg vil søke etter ham som min sjel elsker. Jeg søkte, men fant ham ikke.

Vekterne som går omkring i byen fant meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Nesten hadde jeg gått forbi dem, før jeg fant ham som min sjel elsker. Jeg holdt ham fast og ville ikke slippe ham før jeg hadde ført ham inn i min mors hus, inn til rommet der jeg ble unnfanget.

Jeg besværger dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller markens hind: Vekk ikke kjærligheten, vekke den ikke før den selv vil.

Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen som røk fra myrra og røkelse, fra alle kryddere av handelsfolk?

Se, det er Salomos bæreseng! Seksti tapre menn står rundt den, Israels tapreste menn.

Alle bærer sverd og er skolerte i krig. Hver med sitt sverd ved hoften mot nattens skrekk.

Kongen Salomo laget seg en bæreseng av Libanons tre.

Sølvstolpene var av sølv, setet var av gull, tildekket av purpur. Innenfor var det dekorert med kjærlighet fra Jerusalems døtre.

Gå ut, Sions døtre, og se kong Salomo med kronen som hans mor satte på ham på hans bryllupsdag, dagen for hans hjertes glede.