Jeg er kommet til min hage, min søster, min brud; jeg har plukket min myrra med mitt krydder; jeg har spist min honningkake med min honning; jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner; drikk og bli beruset, kjære venner.

Jeg sov, men mitt hjerte våket. Hør, min kjære banker: 'Lukk opp for meg, min søster, min elskede, min due, min fullkomne; for mitt hode er fylt med dugg, mine lokker med nattens dråper.'

Jeg har tatt av meg kjortelen, hvordan kan jeg kle den på igjen? Jeg har vasket mine føtter, hvordan kan jeg tilsøle dem igjen?

Min kjære rakte hånden inn gjennom luken, og mitt hjerte skalv for ham.

Jeg reiste meg for å åpne for min kjære, og mine hender dryppet av myrra; fingrene mine av flytende myrra, på dørens håndtak.

Jeg åpnet for min kjære, men han var gått bort og forsvunnet. Hjertet mitt sank da han talte. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke; jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.

Vekterne som gikk omkring i byen fant meg; de slo meg og såret meg; vokterne av murene tok kappen fra meg.

Jeg ber dere, Jerusalems døtre, hvis dere finner min kjære, hva skal dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.

Hva er din kjære mer enn annen kjære, du vakreste av kvinner? Hva er din kjære mer enn annen kjære, siden du ber oss så inntrengende?

Min kjære er hvit og rød, utmerket framfor ti tusen.

Hans hode er som det fineste gull, hans lokker er krøllete, svarte som ravn.

Hans øyne er som duer ved vannløpene, vasket i melk, sittende ved fullheten.

Hans kinn er som krydderhage, bed av velluktende urter; hans lepper er liljer, som drypper av flytende myrra.

Hans hender er som gullringer besatt med krysolitt; hans mage er som en elfenbensplate belagt med safirer.

Hans ben er som marmorsøyler, satt på sokler av rent gull; hans utseende er som Libanon, utvalgt som sedrene.

Hans munn er full av sødme, og alt ved ham er herlighet. Dette er min kjære, og dette er min venn, Jerusalems døtre.