Det var en mann fra Ramataim-Sofim i Efraims fjellområde. Han het Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimit.

Han hadde to koner. Den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.

Hvert år dro denne mannen opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinhas, prester for Herren.

På den dagen Elkana ofret, ga han offerdeler til Peninna, sin kone, og til alle hennes sønner og døtre.

Men til Hanna ga han en dobbel del, for han elsket Hanna, men Herren hadde lukket hennes morsliv.

Og hennes rival provoserte og krenket henne stadig fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.

Dette skjedde år etter år. Hver gang hun dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.

Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte sorgfullt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?'

Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Eli, presten, satt på stolen ved dørstolpen til Herrens tempel.

Fylt av sorg begynte hun å be til Herren, og hun gråt sårt.

Hun avla et løfte og sa: 'Herre, hærskarenes Gud, dersom du ser til din tjenestekvinnes nød og husker meg, og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da skal jeg gi ham til Herren for alle hans leveår, og ingen barberkniv skal komme på hans hode.'

Det skjedde, mens hun fortsatte å be for Herren, at Eli la merke til hennes munn.

Hanna snakket i sitt hjerte; bare leppene beveget seg, men stemmen hørtes ikke. Eli trodde derfor at hun var drukken.

Så Eli sa til henne: 'Hvor lenge vil du fortsette å være drukken? Bli kvitt vinen din!'

Hanna svarte: 'Nei, min herre, jeg er en kvinne med dypt sorg. Jeg har ikke drukket vin eller sterk drikk, men jeg har utøst min sjel for Herren.'

Nei, regn ikke din tjenestekvinne som en uverdig kvinne, for det er av min store sorg og nød at jeg har talt helt til nå.'

Eli svarte henne: 'Gå i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.'

Hun sa: 'Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.' Deretter dro kvinnen bort, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.

Neste morgen stod de opp tidlig, tilbad for Herren, returnerte til sitt hjem i Rama. Elkana hadde samkvem med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.

Etter en tid ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: 'Jeg ba Herren om ham.'

Den følgende gangen Elkana dro opp med hele sitt hus for å ofre til Herren årets offer og sitt løfte, dro Hanna ikke med.

Hanna sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra opp før gutten er avvent. Da skal jeg føre ham fram, og han skal bli der hos Herren for alltid.'

Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Gjør det som er best i dine øyne. Bli her til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord.' Så ble kvinnen værende og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.

Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med opp sammen med en treårig okse, en efa mel og en skinnsekk med vin, og hun førte ham til Herrens hus i Sjilo. Gutten var da ennå ung.

De slaktet oksen og førte gutten inn til Eli.

Hun sa: 'Min herre! Så sant din sjel lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren.'

For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.

Nå gir jeg ham tilbake til Herren. For hele hans liv skal han være gitt til Herren.' Og de tilbad Herren der.