Og mennene fra Sif kom til Saul i Gibea og sa: "Er ikke David i skjul på Hakila-fjellet, overfor Jesjimon?"

Da satte Saul seg i bevegelse og dro til Sifs ørken med tre tusen utvalgte menn fra Israel for å lete etter David i Sifs ørken.

Saul slo leir på Hakila-fjellet overfor Jesjimon, ved veien. Men David ble værende i ørkenen, og han så at Saul kom etter ham ut i ørkenen.

David sendte ut speidere, og de bekreftet at Saul virkelig var kommet.

David reiste seg og gikk til stedet der Saul hadde slått leir. Han så stedet der Saul og Abner, Ners sønn, som var hærføreren hans, lå. Saul lå i teltleiren med folket leiret rundt ham.

Da sa David til Ahimelek hetitten og til Abisjai, sønn av Seruja og bror til Joab: "Hvem vil gå ned med meg til Saul i leiren?" Abisjai svarte: "Jeg vil gå ned med deg."

Så kom David og Abisjai til folket om natten, og se, Saul lå og sov i sirkelen av vogner med spydet sitt stukket ned i jorden ved hodet hans, og Abner og folket lå rundt ham.

Abisjai sa til David: "Gud har i dag gitt din fiende i din hånd. La meg nå stikke ham til jorden med spydet én gang, jeg trenger ikke gjøre det to ganger."

Men David sa til Abisjai: "Ikke ødelegg ham! For hvem kan rekke ut hånden mot Herrens salvede og være uskyldig?"

David fortsatte: "Så sant Herren lever, Herren skal slå ham; enten hans dag kommer at han dør, eller han drar i krig og omkommer.

Måtte Herren holde meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Ta nå spydet ved hans hode og flaska med vann, så går vi."

David tok spydet og vannflaska fra Sauls hode, og de dro av sted. Ingen så det, ingen visste noe, og ingen våknet. For alle sov, fordi en dyp søvn fra Herren hadde falt over dem.

Deretter gikk David over til den andre siden og sto langt borte på toppen av fjellet. Det var stor avstand mellom dem.

David ropte til folket og til Abner, Ners sønn, og sa: "Vil du ikke svare, Abner?" Abner svarte og sa: "Hvem er du som roper til kongen?"

David sa til Abner: "Er du ikke en mann? Og hvem er som deg i Israel? Hvorfor har du ikke voktet din herre, kongen? For en fra folket kom for å ødelegge kongen, din herre.

Du har ikke gjort godt. Så sant Herren lever, er dere verdige til å dø fordi dere ikke har voktet deres herre, Herrens salvede. Se nå etter, hvor er kongens spyd og vannflaska som var ved hans hode?"

Saul kjente igjen Davids stemme og sa: "Er det din stemme, min sønn David?" Og David sa: "Ja, det er min stemme, herre konge."

Han fortsatte: "Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hvilket onde er i min hånd?

La nå min herre, kongen, lytte til sin tjener. Om det er Herren som har oppildnet deg mot meg, da la ham motta et offer. Men om det er mennesker, måtte de være forbannet for Herrens åsyn, fordi de i dag har drevet meg bort fra å ha andel i Herrens arv og sagt: Gå bort, tjen andre guder.

Måtte ikke mitt blod falle til jorden borte fra Herrens ansikt. For Israels konge er dratt ut for å lete etter en loppe, som når man jakter på en rapphøne i fjellene."

Da sa Saul: "Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David. Jeg vil ikke skade deg mer, fordi du har spart mitt liv i dag. Se, jeg har handlet dumt og gjort en stor feil."

David svarte: "Se, her er kongens spyd. La en av de unge mennene komme over og hente det.

Herren vil gi enhver igjen etter hans rettferdighet og troskap; fordi Herren gav deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke rekke ut min hånd mot Herrens salvede.

Og som ditt liv var dyrebart i mine øyne i dag, så må mitt liv være dyrebart i Herrens øyne, og må han utfri meg fra all trengsel."

Da sa Saul til David: "Velsignet være du, min sønn David. Du skal gjøre store ting og vinne seier." Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.