Etter dette kom Moabs sønner og Ammons sønner, og sammen med dem noen fra ammonittene, mot Josjafat for å føre krig.

Da kom det bud til Josjafat og sa: 'En stor hær kommer mot deg fra andre siden av havet, fra Aram. Se, de er allerede i Hatzazon-Tamar, det er En-Gedi.'

Josjafat ble redd, og han vendte ansiktet mot Herren for å søke hjelp, og han utlyste en faste over hele Juda.

Juda samlet seg for å søke hjelp fra Herren. Fra alle Juda byer kom de for å søke Herren.

Josjafat sto i Judas og Jerusalems forsamling i Herrens hus, foran den nye forgården.

Han sa: 'Herre, våre fedres Gud, er ikke du Gud i himmelen? Du hersker over alle folkenes riker. I din hånd er det makt og styrke, og ingen kan stå seg mot deg.'

Er ikke du vår Gud, som drev ut innbyggerne av dette landet for ditt folk Israel og ga det til Abrahams ætt, din venn, for evig tid?

De bodde der og bygde deg en helligdom for ditt navn og sa:

'Om det kommer onde ting over oss, krig, dom, pest eller hungersnød, vil vi stå foran dette huset og foran deg, for ditt navn er i dette huset. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og frelse.'

Nå, se, Ammons, Moabs og Seirs fjells folk, som du ikke lot Israel invadere da de kom fra Egyptens land, men de vendte seg bort fra dem og ødela dem ikke,

se hvordan de lønner oss ved å komme og drive oss ut av din eiendom som du har gitt oss til arv.

Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen makt mot denne store mengden som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er rettet mot deg.'

Hele Juda sto der foran Herren, med sine små barn, koner og sønner.

Herrens Ånd kom over Jahaziel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Jeiel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner, midt i forsamlingen.

Han sa: 'Lytt, hele Juda og Jerusalems innbyggere, og kong Josjafat. Så sier Herren til dere: Frykt ikke, vær ikke redde for denne store hæren, for krigen er ikke deres, men Guds.'

I morgen skal dere dra ned mot dem. Se, de går opp ved Ziz-høyden, og dere vil finne dem ved enden av dalen foran Jeroel-ørkenen.

Dere skal ikke trenge å kjempe i denne krigen. Stå standhaftige, stå stille, og se Herrens frelse, Juda og Jerusalem! Frykt ikke, vær ikke redde. I morgen skal dere gå ut mot dem, og Herren vil være med dere.'

Josjafat bøyde seg med ansiktet til jorden, og hele Juda og Jerusalems innbyggere falt ned foran Herren for å tilbe Herren.

Levittene fra Kahatittes og Koras ett lovpriste Herren, Israels Gud, med en høy og mektig stemme.

Tidlig neste morgen gikk de ut til Tekoa-ørkenen. Mens de gikk ut, sto Josjafat frem og sa: 'Hør på meg, Juda og Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så skal dere bli bestå! Tro på hans profeter, så skal dere ha fremgang.'

Han rådførte seg med folket og satte opp andre som skulle synge for Herren og lovprise ham i hellig prakt mens de gikk ut foran hæren, og sa: 'Takk Herren, for hans miskunn varer evig.'

Da de begynte å lovpriste og sang, satte Herren bakhold mot Ammons, Moabs og Seirs fjell som kom mot Juda, og de ble slått.

Ammons og Moabs folk reiste seg mot Seirs innbyggere for å utslette og ødelegge dem. Da de var ferdige med Seirs innbyggere, hjalp de hverandre til å utrydde hverandre.

Da Juda kom til utsiktspunktet i ørkenen, vendte de seg mot hæren, men se, der lå likene strødd på jorden, uten noen overlevende.

Josjafat og hans folk kom for å ta krigsbyttet og fant rikelig med rikdom hos dem - mange døde kropper, og dyre gjenstander. De tok så mye for seg at de ikke kunne bære alt. De brukte tre dager på å samle byttet, så mye var det.

På den fjerde dagen samlet de seg i Berakas dal, for der lovpriste de Herren. Derfor kalte de dette stedet Berakas dal til den dag i dag.

Deretter vendte alle Juda og Jerusalems menn tilbake med Josjafat i spissen, til Jerusalem med glede, for Herren hadde gitt dem grunn til å glede seg over sine fiender.

De kom til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter, til Herrens hus.

Guds frykt kom over alle rikene på de omliggende landene da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.

Josjafats rike hadde fred, for hans Gud ga ham ro på alle kanter.

Josjafat ble konge over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba, datter av Silhi.

Han fulgte sin far Asas vei, og vek ikke av fra den, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.

Imidlertid ble ikke offerhaugene fjernet, og folket hadde ennå ikke rettet sine hjerter fullt og helt til sine fedres Gud.

Josjafats øvrige historie, fra først til sist, er nedskrevet i profeten Jehus, sønn av Hanani, ord som er inkludert i Israels kongers bok.

Senere inngikk Josjafat, kongen av Juda, forbund med Akasja, Israels konge, som handlet ugudelig.

Han inngikk forbund med ham for å bygge skip som skulle dra til Tarsis, og de lagde skip i Esjon-Geber.

Men Eliezer, sønn av Dodava fra Maresja, profeterte mot Josjafat og sa: 'Fordi du har inngått forbund med Akasja, har Herren ødelagt dine verk.' Skipene ble knust og kunne ikke dra til Tarsis.