Da sa Salomo: Herren har sagt at Han vil bo i dunkelt mørke.

Men jeg har bygd et prektig hus til deg, et sted til din bolig for evig tid.

Kongen snudde seg og velsignet hele menigheten av Israel mens hele menigheten sto.

Han sa: Velsignet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte til min far David, og med sine hender har fullført det.

Fra den dag jeg førte mitt folk ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt noen by blant Israels stammer hvor mitt navn skulle være til huset, og jeg har ikke valgt noen mann til å være fyrste over mitt folk Israel.

Men jeg har utvalgt Jerusalem til å være stedet for mitt navn, og David til å herske over mitt folk Israel.

Det var Davids, min fars, hjerte å bygge et hus til Herrens navn, Israels Gud.

Men Gud sa til min far David: Siden det var ditt hjerte å bygge et hus til mitt navn, gjorde du vel i å ha det i ditt hjerte.

Likevel skal ikke du bygge huset, men din sønn, som utgår fra ditt legeme, han skal bygge huset for mitt navn.

Og Herren har oppfylt sine ord, for jeg har kommet i stedet for min far David og sitter nå på tronen i Israel, slik Herren lovet, og har bygd huset for Herren, Israels Gud.

Jeg har satt der Arken som er pakten med Herren, som Han opprettet med Israels barn.

Og han sto foran Herrens alter i nærvær av hele Israels forsamling og bredte ut sine hender.

For Salomo hadde laget en bronsesokkel og satt den midt i forgården; den var fem alen lang, fem alen bred, og tre alen høy, og han sto på den, knelte ned på sitt knær i nærvær av hele Israels menighet og bredte ut sine hender mot himmelen.

Han sa: Herre, Israels Gud, det finnes ingen Gud som deg, verken i himmelen eller på jorden, som holder pakten og nåden mot dine tjenere som vandrer framfor deg av hele sitt hjerte.

Du har holdt det du lovet din tjener David, min far. Med din munn talte du, og med din hånd har du oppfylt det som denne dag.

Nå, Herre, Israels Gud, hold for din tjener David, min far, det du har lovet ham: Ingen være uten mann fra din ætt på tronen i Israel, om dine barn bare holder sine veier slik at de vandrer i min lov, som du har gjort framfor meg.

Så la nå, Herre, Israels Gud, ditt ord bli stadfestet, det du har talt til din tjener David.

Men bor Gud virkelig blant menneskene på jorden? Se, himlene, ja, himlenes himler kan ikke romme deg, hvor mye mindre dette hus som jeg har bygd!

Men vend deg til din tjeners bønn og påkallelse, Herre min Gud, for å høre på ropet og bønnen som din tjener ber for ditt åsyn,

at dine øyne må være åpne mot dette hus dag og natt, mot det stedet hvor du har sagt at du vil sette ditt navn der, for å høre på bønnen som din tjener ber mot dette sted.

Og hør på din tjeners og ditt folk Israels bønn når de ber mot dette sted, og hør fra himmelen der du bor, og når du hører, tilgi.

Når en mann synder mot sin neste og de legger på ham en ed for å ta ham med eden til å stå fremfor alteret i dette huset,

så må du høre fra himmelen og gjøre det rett, dømme dine tjenere og gi den skyldige hans egen ondskap på hans hode, og la den rettferdige få rett etter sin rettferdighet.

Når ditt folk Israel blir slått av fiender fordi de synder mot deg, og de vender om til deg og bekjenner ditt navn, og ber og påkaller deg i dette hus,

da hør du fra himmelen og tilgi ditt folk Israels synd, og før dem tilbake til det land du gav dem og deres fedre.

Når himmelen er lukket og det ikke regner fordi de har syndet mot deg, og de ber mot dette hus og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd når du plager dem,

da hør du fra himmelen, tilgi dine tjeneres og ditt folk Israels synd; for du lærer dem den gode vei som de skal vandre på, og gi regn over ditt land som du har gitt ditt folk til arv.

Når det er sult i landet, pest, brannsår eller sopp, gresshopper eller lus, når deres fiender omringer dem i landet innenfor deres porter, hver plagende eller hvilken som helst sykdom,

Hver bønn, enhver påkallelse, som kommer fra hvilket som helst menneske eller fra hele ditt folk Israel, når noe av dem kjenner sin plage og sin smerte og rekker ut sine hender mot dette hus,

så hør du fra himlene, der du bor, og tilgi og gi hver og en etter hans veier, slik du kjenner hans hjerte, fordi du alene kjenner menneskenes barns hjerter.

At de skal frykte deg og vandre på dine veier så lenge de lever på den jord som du har gitt våre fedre.

Også når en fremmed, som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm, når de kommer og ber mot dette hus,

da hør du fra himmelen, fra ditt boplass, og gjør etter alt det den fremmede roper til deg, slik at alle jordens folk kan kjenne ditt navn og frykte deg, likesom ditt folk Israel, og de skal vite at ditt navn er nevnt over dette hus som jeg har bygd.

Når ditt folk går ut i strid mot sine fiender i den vei du sender dem, og de ber til deg mot denne byen som du har valgt, og det huset som jeg har bygd for ditt navn,

da hør fra himmelen deres bønn og deres påkallelse, og utfør rett over dem.

Når de synder mot deg, for det finnes ikke noe menneske som ikke synder, og du blir vred på dem og gir dem over til fiender, og de som tar dem til fange, fører dem bort til et fjernt land eller nærme,

og de tar det til hjertene i det landet hvor de holdes fanget og kommer til deg og ber om nåde i det land de er tatt til fange og sier: Vi har syndet, vi har gjort urett, vi har vært ugudelige.'

Når de vender om til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel i det land de føres til fangenskap, og de ber mot sitt land som du ga til deres fedre, mot den byen du har utvalgt, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn,

da hør fra himmelen, fra ditt boplass, deres bønn og deres påkallelse, og utfør rett over dem, og tilgi ditt folk som har syndet mot deg.

Nå, min Gud, la dine øyne være åpne og dine ører lyttende til bønnen fra dette sted.

Stå nå opp, Herre Gud, til ditt hvilested, du og din styrkes ark. La dine prester, Herre Gud, kle seg i frelse, og la dine fromme fryde seg i det gode.

Herre Gud, vend ikke bort ditt salvedes ansikt, husk din tjeners, Davids, kjærlighet.