Etter Sauls død, da David hadde vendt tilbake etter å ha slått amalekittene, oppholdt David seg i Siklag i to dager.

På den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne sine revet og jord på hodet. Da han kom til David, kastet han seg til jorden og bøyde seg.

David spurte ham: "Hvor kommer du fra?" Han svarte: "Jeg har flyktet fra Israels leir."

Da sa David til ham: "Hvordan gikk det? Fortell meg det!" Han svarte: "Folket flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og hans sønn Jonatan er døde."

Da sa David til den unge mannen som fortalte dette: "Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?"

Den unge mannen som fortalte dette, svarte: "Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet, og se, Saul lente seg på sitt spyd, mens vogner og ryttere nærmet seg ham."

"Da han vendte seg rundt, så han meg og ropte på meg, og jeg svarte: 'Her er jeg.'"

Han spurte meg: 'Hvem er du?' Jeg svarte ham: 'Jeg er en amalekitt.'

Da sa han til meg: 'Kom hit og gjør ende på meg, for jeg er grepet av angst, selv om livet ennå er i meg.'

Så gikk jeg til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke kunne leve etter at han var falt. Jeg tok kronen som var på hans hode og armbåndet som var på hans arm, og jeg har brakt dem hit til min herre."

Da grep David klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.

De holdt sørgehøytid, gråt og fastet til kvelden for Saul og for hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.

David spurte den unge mannen som hadde fortalt ham dette: "Hvor er du fra?" Han svarte: "Jeg er sønn av en amalekitt som er bosatt her."

David sa til ham: "Hvordan våget du å løfte din hånd for å ødelegge Herrens salvede?"

David kalte så til en av sine menn og sa: "Gå frem og slå ham ned!" Og han slo ham ned, så han døde.

David sa til ham: "Du har selv tatt ditt liv, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: 'Jeg har drept Herrens salvede.'"

Så sang David denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.

Han befalte at Judas sønner skulle lære seg denne buen, som er skrevet ned i «Den rettferdiges bok».

Israels stolthet ligger drept på dine høyder. Hvordan er heltene falt!

Fortell det ikke i Gat, forkynn det ikke på gatene i Asjkalon, for at ikke filisternes døtre skal glede seg, for at ikke de uomskårnes døtre skal juble.

Dere Gilboas fjell, la det ikke være dugg eller regn på dere, heller ikke fruktbare marker, for der ble de mektiges skjold vanæret, Sauls skjold ble ikke salvet med olje.

Fra de falnes blod, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.

Saul og Jonatan, elsket og kjær i livet, ble heller ikke skilt i døden. De var raskere enn ørner, sterkere enn løver.

Israels døtre, gråt over Saul, han som kledde dere i skarlagen med smykker, som satte guldsmykker på deres klær.

Hvordan er heltene falt midt i kampens hete! Jonatan ligger slagen på dine høyder.

Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var vidunderlig, mer enn kvinners kjærlighet.

Hvordan er heltene falt, og våpnene som bar dem, gått til grunne!