Kongen ble rystet og gikk opp til portrommet og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om bare jeg hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'

Det ble fortalt Joab: 'Se, kongen gråter og sørger over Absalom.'

Den dagen ble seieren vendt til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen sørget over sin sønn.

Den dagen snek folket seg inn i byen, som hvis folk som skammer seg sniker seg bort når de flykter fra slagmarken.

Kongen dekket ansiktet og ropte høyt: 'Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!'

Joab kom inn til kongen i huset og sa: 'I dag har du ydmyket alle tjenerne dine, de som i dag har reddet både ditt eget liv, og livet til dine sønner og døtre, dine koner og dine medhustruer.'

'Du elsker dine fiender og hater dine venner. Du har i dag vist at verken hærførere eller tjenere betyr noe for deg. For i dag forstår jeg at du ville vært fornøyd om Absalom var i live, og vi alle var døde.'

'Stå nå opp, gå ut og tal vennlig til dine tjenere. For jeg sverger ved Herren at om du ikke går ut, vil ingen være hos deg i natt, og dette vil bli verre for deg enn alt det onde som har skjedd med deg fra din ungdom til nå.'

Kongen reiste seg og satte seg i porten. Og det ble sagt til hele folket: 'Se, kongen sitter i porten.' Da kom hele folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet til sine telt.

Hele folket i alle stammene i Israel begynte å diskutere og sa: 'Kongen berget oss fra våre fiender, og han reddet oss fra filisterenes hånd. Nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom.'

Men Absalom, som vi hadde salvet til konge over oss, er død i krigen. Hvorfor er det da ingen som gjør noe for å hente kongen tilbake?'

Kongen David sendte bud til prestene Sadok og Abjatar og sa: 'Snakk med de eldste i Juda og si: Hvorfor skulle dere være de siste til å hente kongen hjem, når det saken om hele Israel allerede er nådd fram til kongen?'

'Dere er mine egne brødre, mitt eget kjøtt og blod. Hvorfor skulle dere være de siste til å hente kongen tilbake?'

Og til Amasa si: 'Er du ikke mitt eget kjøtt og blod? Måtte Gud straffe meg, om du ikke skal bli hærfører over meg i stedet for Joab hele tiden fra nå av.'

Han vant hjertet til alle mennene i Juda som om de var én mann, og de sendte bud til kongen og sa: 'Vend tilbake, du selv og alle dine tjenere.'

Kongen vendte tilbake og kom til Jordan. Juda kom til Gilgal for å møte kongen og føre ham over Jordan.

Shimei, sønn av Gera, benjaminitten fra Bahurim, skyndte seg og gikk ned med Juda-folket for å møte kong David.

Han hadde med seg tusen mann fra Benjamin, og Siba, tjeneren til Sauls hus, med sine femten sønner og tjue tjenere. De krysset Jordan foran kongen.

Deres tjenere gikk over elven for å føre kongens hus over elven og gjøre det som han så godt for. Shimei, sønn av Gera, kastet seg ned foran kongen da han skulle krysse Jordan.

Og han sa til kongen: 'La ikke min herre regne det som en misgjerning, og husk ikke hva din tjener gjorde galt den dagen min herre og konge dro ut av Jerusalem. Måtte ikke kongen bære det i sitt hjerte.'

'Din tjener vet at jeg har syndet. Se, jeg kommer i dag som den første fra hele Josefs hus for å gå ned og møte min herre og konge.'

Abisjai, sønn av Seruja, svarte og sa: 'Skal ikke Shimei dø for dette, da han har forbannet Herrens salvede?'

Men David sa: 'Hva har jeg med dere å gjøre, Serujas sønner, at dere skal være mine motstandere i dag? Skal noen i Israel straffes med døden i dag? Vet jeg ikke at jeg i dag er konge over Israel?'

Og kongen sa til Shimei: 'Du skal ikke dø.' Og kongen sverget dette til ham.

Mefibosjet, sønn av Saul, kom ned for å møte kongen. Han hadde verken stelt sine føtter eller sitt skjegg eller vasket sine klær fra den dagen kongen dro ut til den dagen han kom tilbake i fred.

Da han kom til Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: 'Hvorfor dro du ikke med meg, Mefibosjet?'

Han svarte: 'Min herre og konge, tjeneren min bedro meg. For jeg, din tjener, sa: Sal min esel så jeg kan sette meg på den og dra med kongen, fordi jeg er lam.'

'Og han baktalte din tjener for min herre og konge. Men min herre og konge er som en Guds engel. Så gjør hva du ser som godt.'

'For hele min fars hus var bare dødens menn for min herre og konge, men du satte din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hva rett har jeg da til å rope videre til kongen?'

Kongen sa til ham: 'Hvorfor holde på å snakke om dette? Jeg har sagt: Du og Siba skal dele landet.'

Mefibosjet svarte kongen: 'La ham ta det hele, nå som min herre kongen har kommet hjem i fred.'

Barzilaj, gileaditten, hadde kommet ned fra Rogelim og fulgte kongen til Jordan for å ledsage ham over elven.

Barzilaj var en meget gammel mann, åtti år gammel. Han hadde forsørget kongen mens han oppholdt seg i Mahanaim, for han var en meget rik mann.

Kongen sa til Barzilaj: 'Kom over med meg, så vil jeg føre omsorg for deg hos meg i Jerusalem.'

Men Barzilaj svarte kongen: 'Hvor mange år har jeg igjen å leve, at jeg skulle dra opp med kongen til Jerusalem?'

'Jeg er i dag åtti år gammel. Kan jeg skille mellom godt og ondt, kan din tjener smake hva jeg spiser eller drikker, kan jeg fremdeles høre sangere og sangerinner? Hvorfor skulle da din tjener fortsatt være en byrde for min herre kongen?'

'Din tjener skal bare krysse Jordan med kongen. Hvorfor skulle kongen gi meg denne belønningen?'

'Din tjener ønsker å vende tilbake til byen der mine fedre og mødre er begravet. Men her er din tjener Kimham, la ham krysse over med min herre kongen og gjør med ham det som behager deg.'

Kongen svarte: 'Kimham skal krysse over med meg, og jeg vil gjøre for ham det du ønsker. Alt du måtte be meg om, vil jeg gjøre for deg.'

Hele folket krysset over Jordan, og når kongen hadde krysset, kysset han Barzilaj og velsignet ham, og han vendte tilbake til sitt hjem.

Da kongen dro videre til Gilgal, krysset Kimham med ham. Hele Juda-folket førte kongen over elven, også halve Israel.

Alle Israels menn kom til kongen og sa: 'Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet deg bort og ført kongen og hans husstand over Jordan, sammen med alle Davids menn?'

Alle Judas menn svarte Israels menn og sa: 'Kongen er nær oss. Hvorfor blir dere sinte over dette? Har vi spist kongens mat, eller har vi fått noen gave?'

Men Israels menn svarte Judas menn: 'Vi har ti deler i kongen, vi har også mer i David enn dere. Hvorfor har dere da foraktet oss? Var det ikke vår sak først å hente tilbake vår konge?' Men Judas ord vant over Israels.