I det tredje året av Koresh, kongen av Persia, ble et ord åpenbart for Daniel, som ble kalt Belteshassar. Ordet var sant, og det handlet om en stor krig. Daniel forsto ordet og fikk innsikt gjennom synet.

På den tiden sørget jeg, Daniel, i tre uker.

Jeg spiste ikke fin mat, kjøtt eller vin kom ikke inn i min munn, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var omme.

På den tjuefjerde dagen i den første måneden var jeg ved den store elven Tigris.

Da løftet jeg mine øyne og så, og se, en mann kledd i lin, med et belte av rent gull fra Ufas om livet.

Hans kropp var som krystall, ansiktet strålte som lyn, øynene som ildfakler, armene og føttene lignet brun kobber, og lyden av stemmen hans var som lyden av en folkemengde.

Jeg, Daniel, var den eneste som så dette synet. De mennene som var med meg så det ikke, men en stor redsel falt over dem, og de flyktet for å gjemme seg.

Så jeg ble alene og så dette store synet. Ingen styrke ble igjen i meg, min skjønnhet ble forandret til avmakt, og jeg hadde ingen styrke igjen.

Jeg hørte lyden av hans ord, og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot bakken.

Da rørte en hånd ved meg, og den satte meg opp på mine knær og på håndflatene.

Han sa til meg: "Daniel, høyt elskede mann, forstå ordene jeg taler til deg og stå opp, for jeg er nå sendt til deg." Da han talte dette ordet til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.

Så sa han til meg: "Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du satte ditt hjerte til å forstå og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.

Men fyrsten av Persia riket stod imot meg i tjueen dager, men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom meg til hjelp, for jeg ble igjen der hos perserrikets konger.

Nå er jeg kommet for å gi deg forståelse av hva som skal skje med ditt folk i de siste dager, for synet gjelder for de kommende dager."

Mens han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.

Og se, en som lignet en menneskesønn berørte mine lepper. Da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som stod foran meg: "Min herre, på grunn av synet har jeg fått smerte, og jeg har ingen styrke igjen.

Hvordan kan min herres tjener tale med min herre? For ingen styrke er igjen i meg, og pusten har forlatt meg.

Da rørte han igjen ved meg, en som så ut som et menneske, og styrket meg.

Han sa: "Frykt ikke, høyt elskede mann, fred være med deg, vær sterk, vær sterk!" Og da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: "La min herre tale, for du har styrket meg."

Så sa han: "Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg tilbake for å kjempe mot fyrsten av Persia. Når jeg går bort, vil fyrsten av Grekenland komme.

Men jeg vil fortelle deg hva som er skrevet i sannhetens bok. Ingen står med meg mot disse, bortsett fra Mikael, din fyrste."