Disse er ordene som Moses talte til hele Israel på den andre siden av Jordan, i ørkenen, på sletten, overfor Suf, mellom Paran, Tofel, Laban, Hazerot og Dizahab.

Det er elleve dagers reise fra Horeb, langs veien til Seir-fjellet, til Kadesj-Barnea.

På det førtiende året, den første dagen i den ellevte måneden, talte Moses til Israels barn, i samsvar med alt som Herren hadde befalt ham angående dem.

Dette skjedde etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot i Edrei.

På den andre siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å forklare denne loven, og sa:

Herren vår Gud talte til oss i Horeb og sa: Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet.

Vend nå om og dra videre, og gå til amorittenes fjell, til alle deres naboer i sletten, på fjellet, i lavlandet, i Negev og langs kysten, til kanaanittenes land og Libanon, helt til den store elven, Eufrat.

Se, jeg har gitt landet foran dere: Gå inn og ta det landet i eie som Herren sverget til deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, at han ville gi til dem og deres etterkommere.

På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke bære dere alene.

Herren deres Gud har gjort dere talrike, og se, dere er i dag like mange som stjernene på himmelen.

Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere og velsigne dere, som han har lovet dere.

Hvordan kan jeg bære vanskene, tyngden og stridene deres alene?

Velg kloke, forstandige og kjente menn fra hver av deres stammer, så jeg kan sette dem som ledere over dere.

Dere svarte meg og sa: Det er godt det du har sagt at vi skal gjøre.

Så tok jeg lederne for deres stammer, kloke og kjente menn, og satte dem som ledere over dere, som sjefer for tusen, hundre, femti og ti, og som offiserer for deres stammer.

På den tiden befalte jeg dommerne deres: Hør på sakene mellom deres brødre, og døm rettferdig mellom en mann og hans bror, eller den fremmede som er hos ham.

Vær ikke partiske i rettssakene; hør både små og store, vær ikke redde for noen, for retten er Guds sak. Saken som er for vanskelig for dere, bring den til meg, så skal jeg høre på den.

På den tiden befalte jeg dere alt det dere skulle gjøre.

Så dro vi fra Horeb og gikk gjennom hele den store og fryktinngytende ørkenen som dere så, på veien til amorittenes fjell, som Herren vår Gud hadde befalt oss, og vi kom til Kadesj-Barnea.

Da sa jeg til dere: Dere har nå kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.

Se, Herren din Gud har gitt landet foran deg: Gå opp og ta det i eie, slik som Herren, deres fedres Gud, har sagt til deg. Frykt ikke, og vær ikke redd.

Da kom dere alle til meg og sa: La oss sende folk foran oss for å utforske landet og bringe tilbake ord om veien vi skal dra opp og byene vi skal komme til.

Det syntes jeg var en god idé, så jeg tok tolv menn av dere, en mann for hver stamme.

De vendte sine ansikter mot fjellet, gikk opp til Eskoldalen og utforsket landet.

De tok med seg noen av fruktene fra landet ned til oss, og kom tilbake med en rapport og sa: Landet som Herren vår Gud gir oss, er godt.

Men dere ville ikke dra opp; dere var opprørske mot Herrens, deres Guds, ord.

Dere klaget i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss til amorittene, så de kan ødelegge oss.

Hvor kan vi dra opp? Våre brødre har gjort oss motløse ved å si: Folket er større og høyere enn oss; byene er store og befestet opp til himmelen, og vi så også anakittenes barn der.

Da sa jeg til dere: Bli ikke redde og frykt dem ikke.

Herren, deres Gud, som går foran dere, vil kjempe for dere, slik han gjorde i Egypt foran øynene deres.

Og i ørkenen, der du så hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, gjennom hele veien dere gikk, inntil dere kom til dette sted.

Men på den tiden trodde dere ikke på Herren deres Gud.

Han som gikk foran dere på veien for å finne et sted for dere å slå leir, i ild om natten for å vise dere veien dere skulle gå, og i en sky om dagen.

Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred, og han sverget og sa:

Ingen av dette onde slekt skal se det gode landet jeg sverget å gi til deres fedre.

Unntatt Kaleb, Jefunnes sønn; han skal se det, og til ham og hans etterkommere vil jeg gi det landet han har tråkket på, fordi han fullt ut har fulgt Herren.

Også mot meg var Herren vred på grunn av dere, og sa: Du skal ikke komme inn der heller.

Josva, Nuns sønn, som står foran deg, han skal komme inn dit. Styrk ham, for han skal føre Israel til å arve landet.

De små barna deres, som dere sa ville bli bytte, og deres sønner, som i dag ikke kjenner godt fra ondt, de skal komme der inn. Til dem vil jeg gi det, og de skal innta det.

Men dere, vend om og dra ut i ørkenen, langs veien mot Rødehavet.

Da svarte dere og sa til meg: Vi har syndet mot Herren; vi vil gå opp og kjempe, slik som Herren vår Gud har befalt oss. Dere satte på dere rustningen hver mann og var ivrige etter å dra opp i fjellene.

Men Herren sa til meg: Si til dem: Ikke dra opp og ikke kjemp, for jeg er ikke blant dere, så dere ikke blir slått av deres fiender.

Jeg talte til dere, men dere lyttet ikke. Dere var opprørske mot Herrens ord, og dristet dere til å dra opp i fjellene.

Amorittene som bodde i fjellene, kom ut mot dere, forfulgte dere som bier gjør, og slo dere ned i Seir helt til Horma.

Da vendte dere tilbake og gråt for Herren, men Herren hørte ikke deres rop og lyttet ikke til dere.

Så ble dere i Kadesj mange dager, nettopp den tid dere ble der.