Dette er ordene til Forkynneren, Davids sønn, kongen i Jerusalem.

'Forgjeves, forgjeves!' sier Forkynneren. 'Alt er forgjeves!'.

Hva får et menneske ut av all den strev han arbeider med under solen?

En generasjon går, og en annen generasjon kommer, men jorden står fast for alltid.

Solen går opp, og solen går ned, den skynder seg tilbake til stedet hvor den står opp.

Vinden blåser sørover og sirkler rundt mot nord. Rundt og rundt går vinden, og den vender tilbake til syklusen.

Alle elvene strømmer ut i havet, men havet blir aldri fullt. Til stedet hvor elvene strømmer, der vender de tilbake.

Alle ting er fulle av slit; ingen kan forklare det. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Det som har vært, er det som skal være, og det som har skjedd, er det som skal skje. Det finnes intet nytt under solen.

Det er ingenting som kan sies om: 'Se, dette er nytt.' Det har allerede vært i evigheter, lenge før vår tid.

Ingen husker de gamle dager, og de som kommer etter, vil heller ikke bli husket av dem som kommer senere.

Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.

Jeg satte mitt hjerte til å utforske og søke visdom om alt som er gjort under himmelen. Gud har gitt menneskene en tung byrde å bære.

Jeg har sett alle gjerningene som blir gjort under solen, og se, alt er forgjeves og jaging etter vind.

Det som er kroket, kan ikke rettes opp, og det som mangler, kan ikke bli talt.

Jeg talte med mitt hjerte, og sa: 'Se, jeg har forstørret og økt visdom mer enn alle som var før meg i Jerusalem. Mitt hjerte har sett mye visdom og kunnskap.'

Jeg dedikerte meg til å kjenne visdom og også dårskap og dumhet; jeg forsto at dette også er jag etter vind.

For i stor visdom er det mye sorg, og den som øker kunnskap, øker smerte.