Dette er navnene på Israels sønner som dro til Egypt sammen med Jakob; hver mann kom med sitt hus.

Ruben, Simeon, Levi og Juda,

Issakar, Sebulon og Benjamin,

Dan og Naftali, Gad og Asjer.

Alle Jakobs etterkommere utgjorde sytti sjeler, og Josef var allerede i Egypt.

Josef døde, og alle brødrene hans, og hele den generasjonen.

Men Israels barn var fruktbare og økte overmåte, de formerte seg og ble meget tallrike, og landet ble fylt med dem.

Da sto det fram en ny konge i Egypt, som ikke kjente Josef.

Han sa til sitt folk: Se, Israels folks barn er blitt sterkere og mektigere enn oss.

Kom, la oss handle klokt med dem, så de ikke blir enda flere. Hvis det kommer krig, kan de slutte seg til våre fiender og kjempe mot oss, og så dra bort fra landet.

Derfor satte de slavedrivere over dem for å undertrykke dem med tungt arbeid. De bygde lagerbyene Pitom og Ramses for farao.

Men jo mer de ble undertrykt, desto mer formert de seg og bredte seg ut, og egypterne fryktet Israels barn.

Egypterne tvang Israels barn til å arbeide hardt,

og de gjorde livet bittert for dem med hardt arbeid, med leirpuss og murstein og alle slags feltarbeid - alle de tunge byrder de påla dem.

Kongen av Egypt talte til de hebraiske jordmødrene, den ene het Sjifra og den andre het Pua,

og han sa: Når dere hjelper de hebraiske kvinnene ved fødsler, og ser på fødselsstolen, hvis det er en gutt, skal dere drepe ham, men hvis det er en jente, skal hun få leve.

Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt hadde befalt dem; de lot guttebarna leve.

Da kalte kongen av Egypt jordmødrene til seg og spurte dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?

Jordmødrene svarte farao: De hebraiske kvinnene er ikke som de egyptiske; de er livskraftige og føder før jordmoren kommer til dem.

Og Gud gjorde godt mot jordmødrene, og folket økte og ble svært tallrike.

Fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem familier.

Da befalte farao sitt folk: Hver nyfødt sønn skal dere kaste i elven, men la hver datter leve.