Da kalte Isak Jakob til seg, velsignet ham og befalte ham: "Du skal ikke ta en kone fra Kanaans døtre.

Dra avsted til Paddan-Aram, til Betuels hus, din mors far, og hent deg en kone derfra, fra Laban, din mors brødre.

Måtte Gud Den Allmektige velsigne deg, gi deg mange etterkommere så du blir til et stort folkeslag.

Måtte Han gi deg Abrahams velsignelse, til deg og dine etterkommere, så du får eie landet hvor du nå bor som fremmed, det Gud ga til Abraham.

Så sendte Isak Jakob av sted, og han dro til Paddan-Aram, til Laban, sønn av arameeren Betuel, bror til Rebekka, Jakobs og Esaus mor.

Esaus så at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Paddan-Aram for å hente seg en kone derfra, og at han velsignet ham ved å befale: "Du skal ikke ta en kone fra Kanaans døtre."

Slik hadde Jakob lyttet til sin far og mor og reist til Paddan-Aram.

Esaus forsto at Kanaans døtre var dårlige i Isaks, hans fars, øyne.

Så gikk Esau til Ismael og tok til kone Mahalath, datter av Ismael, Abrahams sønn, søster til Nebajot, i tillegg til de konene han allerede hadde.

Jakob dro fra Be'er-Sheba og satte kursen mot Haran.

Han kom til et sted hvor han overnattet fordi solen hadde gått ned. Han tok en stein derfra, la den under hodet og sovnet på stedet.

Han drømte om en stige som sto på jorden og nådde opp til himmelen, og Guds engler steg opp og ned på den.

Og se, Herren sto ovenfor og sa: "Jeg er Herren, Abrahams Gud og Isaks Gud. Landet du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt.

Din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal bre seg utover, mot vest, øst, nord og sør. Alle slekter på jord skal bli velsignet gjennom deg og din ætt.

Se, jeg er med deg og vil beskytte deg hvor du enn går, og føre deg tilbake til dette landet. Jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovet deg."

Jakob våknet fra sin søvn og sa: "Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke."

Frykt grep ham, og han sa: "Hvor fryktinngytende dette stedet er! Dette må være Guds hus, og selv himmelens port."

Tidlig om morgenen sto Jakob opp, tok steinen han hadde lagt under hodet, reiste den opp som en minnestein og helte olje over den.

Han kalte stedet Betel, men byen het fram til da Luz.

Jakob avla et løfte og sa: "Hvis Gud er med meg og beskytter meg på veien jeg går, og gir meg mat å spise og klær å ha på meg,

og hvis jeg i fred får komme tilbake til min fars hus, da skal Herren være min Gud.

Denne steinen jeg har reist som minnesmerke, skal være et Guds hus, og av alt du gir meg, vil jeg gi deg tiende."