Josef ga da befaling til sin husholder: 'Fyll mennenes sekker med så mye mat som de kan bære, og legg pengene deres tilbake i munnen på hver sekk.'

'Og legg begeret mitt, sølvbegeret, i munnen på den yngstes sekk sammen med pengene for kornet hans.' Og han gjorde som Josef hadde sagt.

Tidlig neste morgen ble mennene sendt av sted med eslene sine.

Da de akkurat hadde forlatt byen og ikke hadde kommet langt, sa Josef til sin husholder: 'Stå opp, forfølg mennene! Og når du når dem, si til dem: Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?

Er dette ikke begereherren min drikker av og som han bruker for å spå? Dere har gjort ondt ved å gjøre dette.'

Da han nådde dem, sa han disse ordene til dem.

Men de svarte ham: 'Hvorfor sier herren dette? Gud forby at dine tjenere skulle gjøre noe slikt.

Se, de pengene som vi fant øverst i sekkene våre, brakte vi tilbake til deg fra Kana'ans land. Hvor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?

Hvis noen av dine tjenere blir funnet med det, så la ham dø, og vi andre skal bli herrens slaver.'

Han sa: 'La det nå være som dere har sagt: Den som blir funnet med det, skal bli min slave, men dere andre skal være frie.'

Så skyndte de seg å ta ned hver sin sekk til jorden, og de åpnet sekkene sine.

Han begynte å lete med den eldste og endte med den yngste, og begere ble funnet i Benjamins sekk.

Da rev de klærne sine, lastet hvert esel og vendte tilbake til byen.

Juda og hans brødre kom til Josefs hus mens han fremdeles var der, og de kastet seg til jorden foran ham.

Josef sa til dem: 'Hva er dette dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som jeg kan spå?'

Da sa Juda: 'Hva skal vi si til herren min? Hva kan vi si? Hvordan kan vi bevise vår uskyld? Gud har funnet fram skylden til dine tjenere. Her er vi, som slaver til herren min, både vi og han som ble funnet med begere.'

Men Josef sa: 'Gud forby at jeg skulle gjøre dette. Bare den mannen som ble funnet med begere, skal være min slave, men dere andre, dra opp i fred til deres far.'

Da nærmet Juda seg ham og sa: 'Vær så snill, herre, gi din tjener lov til å tale et ord i herrens øre, og la ikke vreden din brenne mot din tjener, for du er som farao.'

Herren min spurte sine tjenere: 'Har dere en far eller en bror?'

Og vi svarte til herren min: 'Vi har en gammel far og en ung gutt, født i hans alderdom. Hans bror er død, og han alene er igjen etter sin mor, og hans far elsker ham.'

Da sa du til dine tjenere: 'Bring ham ned til meg, så jeg kan se på ham.'

Vi svarte deg: 'Gutten kan ikke forlate sin far, for hvis han forlater sin far, vil faren dø.'

Men du sa til dine tjenere: 'Hvis deres yngste bror ikke kommer ned med dere, skal dere aldri mer få se ansiktet mitt.'

Da vi dro opp til din tjener, vår far, fortalte vi ham hva herren min hadde sagt.

Faren vår sa: 'Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.'

Men vi svarte: 'Vi kan ikke dra ned. Hvis vår yngste bror er med oss, vil vi dra ned, for vi kan ikke møte mannen hvis broren vår ikke er med oss.'

Din tjener, vår far, sa til oss: 'Dere vet at min kone fødte meg to sønner.

Den ene dro bort fra meg, og jeg sa: Han har sikkert blitt revet i hjel, og jeg har ikke sett ham siden.

Hvis dere nå tar denne også fra meg, og ulykke rammer ham, så vil dere bringe mine grå hår med sorg ned i dødsriket.'

Nå, dersom jeg vender tilbake til din tjener, min far, uten gutten med oss – når hans sjel er så knyttet til guttens sjel –

vil han dø når han ser at gutten ikke er med. Dine tjenere vil da bringe din tjeners, vår fars, grå hår med sorg ned i dødsriket.

For din tjener har gått i rette for gutten hos min far og sagt: 'Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, vil jeg bære skylden for min far for alltid.

Derfor, la din tjener forbli som slave hos herren min i stedet for gutten, og la gutten dra opp med sine brødre.

For hvordan kan jeg dra opp til faren min hvis gutten ikke er med? Jeg kunne ikke bære å se den ulykke som ville ramme faren min.'