Gud husket Noah og alle dyrene og buskapen som var med ham i arken, og Gud lot en vind blåse over jorden, slik at vannet begynte å avta.

Kildene under jorden og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stoppet.

Vannet trakk seg gradvis tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager begynte vannet å minke.

På den syttende dagen i den sjuende måneden grunnstøtte arken på Ararats fjell.

Vannet fortsatte å trekke seg tilbake inntil den tiende måneden. På den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige.

Etter førti dager åpnet Noah vinduet som han hadde laget i arken,

og han sendte ut en ravn. Den fløy ut og fløy frem og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.

Så sendte han ut en due for å se om vannet var tørket bort fra jordens overflate.

Men duen fant ingen sted å hvile foten, og den vendte tilbake til ham i arken, for det var vann over hele jorden. Noah rakte ut hånden sin, tok den og brakte den inn til seg i arken.

Han ventet ytterligere syv dager, og sendte så ut duen igjen fra arken.

Duen kom tilbake til ham om kvelden, og se, den hadde et nyplukket oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet hadde gått tilbake fra jorden.

Han ventet enda syv dager, og sendte ut duen på nytt, men den kom ikke tilbake til ham mer.

I det første året av Noahs liv, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Noah fjernet dekselet fra arken og så at jordens overflate var tørr.

Den tjuesjuende dagen i den andre måneden var landet helt tørt.

Da talte Gud til Noah og sa:

Gå ut av arken, du og din kone, dine sønner og dine svigerdøtre med deg.

Ta med alle dyrene som er med deg, av alt levende, fugler, husdyr, og alle kryp som kryper på jorden, så de kan vrimle på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden.

Noah gikk ut, sammen med sine sønner, sin kone og sine svigerdøtre.

Alle dyrene, alle krypene og fuglene, alt som kryper på jorden, gikk ut av arken, en etter sin art.

Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle de rene dyrene og alle de rene fuglene og ofret brennoffer på alteret.

Herren kjente den behagelige duften, og sa til sitt hjerte: "Jeg vil aldri mer forbanne jorden på grunn av menneskene. For menneskets hjerte er ondt fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg slå alt levende slik jeg nå har gjort.

Så lenge jorden består, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre."