Da Israel var ung, elsket jeg ham, og ut av Egypt kalte jeg min sønn.

Jo mer de ble kalt, desto mer trakk de seg bort. De ofret til Ba'alene og brente røkelse til gudebilder.

Likevel var det jeg som lærte Efraim å gå, jeg tok dem på armene, men de forsto ikke at det var jeg som helbredet dem.

Med kjærlighetsbånd dro jeg dem, med kjærlighetsrep, og jeg var for dem som en som løfter åket av kinnene deres, og jeg bøyde meg ned og ga dem mat.

De skal ikke vende tilbake til Egyptlandet, men Assyria skal være deres konge, fordi de nektet å vende tilbake.

Sverd skal fare over byene deres, tilintetgjøre deres stolthet og fortæres på grunn av deres egne planer.

Mitt folk henger ved sin troløs tilbakefall. De kaller ham den høye, men han hever dem ikke.

Hvordan kan jeg overgi deg, Efraim? Hvordan kan jeg utlevere deg, Israel? Hvordan kan jeg gjøre deg lik Admah? Hvordan kan jeg sette deg som Seboim? Hjertet mitt vendes i meg, all min medfølelse vekkes.

Jeg vil ikke utøve min brennende vrede, jeg vil ikke vende tilbake for å ødelegge Efraim, for jeg er Gud og ikke et menneske, jeg er Den Hellige blant dere og jeg kommer ikke med vrede.

De skal følge Herren; han skal brøle som en løve. Når han brøler, skal barna komme skjelvende fra vesten.

De skal komme skjelvende som fugler fra Egypt, som duer fra Assyria. Jeg skal la dem bo i sine hus, sier Herren.