Dette er et budskap om ørkenen ved havet. Som stormer som farer gjennom Negev-ørkenen, kommer det fra et frykterland.

En hard visjon er blitt fortalt meg: Forræderen sviker, og røveren plyndrer. Gå, Elam; omring, Medien! Jeg har satt en stopper for all hennes sorg.

Derfor er mine hofter fylt av smerte, sammentrekningene har grepet meg som en fødselshjelpen kvinne, jeg vrir meg i smerte ved å høre, jeg er forferdet ved å se.

Mitt hjerte flakker, redsel skremmer meg. Skumringens lengsel gjør meg til skrekk.

Forbered bordet, sett vaktposten, spis og drikk! Reis dere opp, ledere, smør skjoldene!

For slik har Herren sagt til meg: Gå, sett en vaktpost som kan fortelle hva han ser.

Og han så vogner med par som hester, vogn med esler, vogn med kameler, og han hørte nøye etter, med iver.

Så ropte han som en løve: «Herre, jeg står på vakt hver dag, og om natten holder jeg meg på min post.»

Og se, det kom en vogn med en mann, et par hester. Og han svarte og sa: «Falt! Babylon er falt! Alle hennes gudebilder er knust til jorden.»

Å min omløying, mitt treskeverk! Det jeg har hørt fra Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, har jeg forkynt dere.

Budskapet om Dumah. En roper til meg fra Seir: «Vaktmann, hvor langt på natt? Vaktmann, hvor langt på natt?»

Vaktmannen sier: «Morgenen kommer, men også natten. Om dere vil spørre, så spør. Kom igjen!»

Budskapet om Arabia. I Arabias kratt skal dere overnatte, dere karavaner fra Dedan.

Møt den tørste med vann, dere som bor i Tema; med brød skal dere møte den flyktende.

For de flyktet for sverde, det blotte sverd, for den spente buen og for krigens byrde.

For slik har Herren sagt til meg: Om ett år, som en leietakers år, skal all herlighet til Kedar ta slutt.

Og de som er igjen, er et lite antall bueskyttere av Kedars tapre krigere, for Herren, Israels Gud, har talt.