Lykkes, øyer, og hør etter, folkeslag langt borte! Herren kalte meg fra morsliv av, fra min mors skjød har han nevnt mitt navn.

Han har gjort min munn til et skarpt sverd, gjemt meg i skyggen av sin hånd; han har gjort meg til en polert pil, gjemt meg i sitt kogger.

Han sa til meg: Du er min tjener, Israel, som jeg skal prise meg av.

Men jeg sa: Forgjeves har jeg strevd, til ingen nytte og tomhet har jeg brukt opp min kraft. Men min rett er hos Herren, min lønn er hos min Gud.

Og nå sier Herren, som dannet meg fra mors liv til en tjener for seg, for å føre Jacob tilbake til seg, så Israel kan samles igjen til ham; jeg blir æret i Herrens øyne, min Gud er min styrke.

Han sa: Det er for lite å gjøre deg til min tjener for å gjenopprette Jakobs stammer, for å bringe de bevarte av Israel tilbake. Jeg vil gjøre deg til et lys for folkeslagene, for at du skal bringe min frelse til jordens ender.

Så sier Herren, den Hellige i Israel, deres forløser, til ham som er foraktet av menneskene, til ham som er avskydde av folket, til tjeneren for herskere: Konger skal se det og reise seg, fyrster skal kaste seg ned, på grunn av Herren som er trofast, Israels Hellige, som har utvalgt deg.

Så sier Herren: I nådens tid bønnhørte jeg deg, på frelsens dag hjalp jeg deg. Jeg har formet deg og gitt deg som en pakt for folket, for å gjenoppbygge landet, for å gi bort de øde arveloddene.

For å si til de fangne: Gå ut, til dem som er i mørke: Vis dere. De skal beite langs veiene, på alle høyder skal deres beite være.

De skal verken sulte eller tørste, hete og sol skal ikke skade dem, for han som forbarmer seg over dem skal lede dem, han skal føre dem til kilder med vann.

Jeg vil gjøre alle mine fjell til veier, og mine stier skal bli jevne.

Se, disse kommer fra langt borte, og se, disse fra nord og fra vest, og disse fra landet Sinim.

Rop av glede, himmel, og juble, jord! Bryt ut i jubel, fjell! For Herren trøster sitt folk, og forbarmer seg over sine elendige.

Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.

Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med sønn av sitt skjød? Selv om disse skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.

Se, jeg har tegnet deg på mine hender, dine murer står alltid for meg.

Dine barn skynde seg, dine ødeleggere og de som ødela deg, skal gå bort fra deg.

Løft dine øyne og se omkring: de samler seg, alle kommer til deg. Så sant jeg lever, sier Herren, skal du ta dem på deg som et smykke og binde dem som en brud.

For dine ruiner og dine ødelagte steder og ditt ødelagte land skal bli for trangt for innbyggerne, og de som slukte deg, skal være langt borte.

Barna som du mistet, skal enda si i ørene dine: Dette stedet er for trangt for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo.

Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og alene, landsforvist og bortdrevet. Hvem har oppdratt disse for meg? Jeg var alene igjen, hvor var de?

Så sier Herren Gud: Se, jeg løfter min hånd til folkeslagene, jeg reiser mitt banner for folkene, og de skal bringe dine sønner i sine armer, og dine døtre skal bæres på sine skuldre.

Konger skal være dine fosterfedre, deres dronninger dine ammer. De skal bøye seg for deg med ansiktet mot jorden, og slikke støvet av dine føtter. Da skal du vite at jeg er Herren; de som håper på meg blir ikke til skamme.

Skal bytte tas fra en helt, eller kan de rettferdiges fanger reddes?

Ja, så sier Herren: Selv de fangne hos en helt skal tas bort, og de som borgeren tok, skal slippe fri. Jeg vil stride mot dem som strider med deg, og dine barn vil jeg frelse.

Jeg vil la dine undertrykkere spise sitt eget kjøtt, de skal bli drukne av sitt eget blod som av ny vin. Da skal alle mennesker vite at jeg, Herren, er din frelser, din gjenløser, Jakobs mektige.