Hvem trodde det budskap vi fikk høre, og for hvem ble Herrens arm åpenbart?

Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som en rot fra tørr jord. Han hadde ingen vakker skikkelse som vi kunne se, ingen herlig utstråling som kunne tiltrekke oss.

Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann fylt med smerte, kjent med sykdom. Som en som folk skjuler sitt ansikt for, han var foraktet, og vi regnet ham ikke for noe.

Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi trodde han var rammet, slått av Gud og plaget.

Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Vi for alle vill som sauer, hver tok vår egen vei. Men Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham.

Han ble mishandlet, men han åpnet ikke sin munn, som et lam som føres til slakting, og som en sau som er stum foran sine klippere, så han åpnet ikke sin munn.

Fra fengsel og dom ble han tatt bort, men hvem tenker på hans slekt? Han ble revet bort fra de levendes land, for mitt folk ble han rammet for deres overtredelser.

De gav ham en grav blant de ugudelige, og hos en rik i hans død, selv om han ikke hadde gjort urett, og det fantes ikke svik i hans munn.

Men det behaget Herren å knuse ham med sykdom. Når hans liv er utgitt som skyldoffer, skal han se etterslekt, han skal leve lenge, og Herrens vilje skal lykkes ved hans hånd.

Etter å ha gjennomgått sin sjels kvaler, skal han se det og bli tilfreds. Ved sin innsikt skal min rettferdige tjener gjøre de mange rettferdige, og deres misgjerninger vil han bære.

Derfor vil jeg gi ham de mange som del, og de sterke skal han dele byttet med, fordi han utøste sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Han bar de mange synd og gikk i forbønn for overtredere.